Denne veilederen omfatter forhold som påvirker velferd hos katt.
Hensikten med veilederen er å gjøre det enklere for katteeiere å følge dyrevelferdslovens krav til god velferd.
Samtidig skal veilederen hjelpe Mattilsynets tilsynspersonell med å tolke bestemmelsene i loven og bidra til at tilsynsarbeidet er effektivt, enhetlig, målrettet og av god kvalitet.
Formålet med dyrevelferdsloven er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr gjennom regulering av menneskers aktivitet overfor dyr.
Tilsynsveilederen skal bidra til å fremme dyrevelferdslovens formål. Den skal hjelpe Mattilsynets tilsynspersonell med å tolke bestemmelsene i loven og bidra til at tilsynsarbeid er effektivt, enhetlig, målrettet og av god kvalitet.
Veilederen beskriver noen nedre grenser for lovlig dyrehold, altså hvordan dyreholdet som et minimum må være for at Mattilsynet skal vurdere det som i overenstemmelse med dyrevelferdsloven. Det kan i enkelte saker være behov for andre tolkninger og skjønnsmessige vurderinger, og det gis rom for andre løsninger som medfører like god eller bedre velferd for dyrene. Dette må vurderes av Mattilsynets inspektører, som under tilsynsarbeidet skal utøve skjønn innenfor lovens rammer. Veilederen skal bidra til å harmonisere denne skjønnsutøvelsen innad i Mattilsynet.
Veilederen er laget på bakgrunn av erfaringer fra Mattilsynets tilsyns- og regelverksarbeid, regler og minimumskrav i andre nordiske land, forskning, gjeldene samfunnsnormer og informasjon fra interesseorganisasjoner. Forarbeider og kommentarutgaven til dyrevelferdsloven er også lagt til grunn.
Det er dyreeier/dyreholder som har ansvar for at dyrevelferdslovens krav følges, mens Mattilsynets inspektører fører tilsyn med at kravene overholdes. Det er krav om at dyreeier/- holder har tilstrekkelig kunnskap til å kunne holde og ivareta dyret på en god måte. Denne kunnskapen kan man tilegne seg fra oppdretter, interesseorganisasjoner, kurs, bøker og internett. Det finnes også informasjon på Mattilsynet.no.
Vedtak kan ikke hjemles i tilsynsveilederen, men må fattes på bakgrunn av Lov om dyrevelferd (Lov 19.juni 2009 nr. 97 om dyrevelferd).
Vedtak kan hjemles etter paragrafene som omhandler spesifikke emner eller i den mer generelle § 3.
Aktuelle tabeller og lenker er samlet til slutt i dokumentet.
Utdypende definisjoner fra tilsynsveilederen.
Mens dyrevern tidligere handlet om å beskytte dyr mot fysisk mishandling, er man i dag opptatt av å sikre dyrene en akseptabel velferd.
Den engelske Brambell-kommisjonen oppsummerte i 1965 den ideelle velferd for husdyr i form av de fem friheter:
God dyrevelferd fordrer at dyret mestrer miljøet det lever i, og avhenger av samspill mellom faktorer som helse, det fysiske miljøet, tilsyn og stell, samt egenskaper hos dyret selv, som atferd, art, rase, alder, kjønn og tidligere erfaringer.
Dyrevelferd kan variere fra meget god til meget dårlig. For at velferden skal være god må dyret ha positive opplevelser. Når man vurderer dyrets velferd, må man derfor forsøke å gjøre en samlet vurdering av hvordan dyret har det, hvilke positive og negative opplevelser det utsettes for i sitt levemiljø. Jo flere relevante opplysninger som ligger til grunn, jo bedre.
Det kan være vanskelig å vurdere dette, og det er derfor hensiktsmessig å heller benytte indikatorer (tegn) som sier noe om hvordan dyret har det.
Tegn på smerte kan være:
Akutt smerte:
Fysiologiske tegn:
Kronisk smerte:
Supplerende informasjon om viktige bestemmelser i dyrevelferdsloven.
Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger
Når mennesker tar på seg ansvaret for et dyr, tar vi samtidig kontroll over dyrets livsløp. Dyret er prisgitt dyreholders omsorg og stell, og dyrevelferdsloven setter krav til omfanget av dette.
Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har egenverdi. Det betyr at dyreholder har plikter ovenfor dyret sitt som følge av de faktiske egenskaper individet har. Derfor står ikke dyreholder fritt til å behandle dyret slik han/hun vil.
Dyret skal ha god velferd mens det lever, men ikke for enhver pris holdes i live hvis dette gir dårlig dyrevelferd. Dårlig velferd kan forårsakes av sykdom, skade og psykisk tilstand som medfører smerter og ubehag, eller behandlinger som medfører uforholdsmessige smerter og ubehag. Moderne medisin gir mulighet for å behandle skader og sykdom som tidligere ville medført død, men eiers ønske om å beholde et dyr lengst mulig må veies opp mot dyrets velferd. Avgjørelse om behandling eller avliving skal gjøres ut fra hensynet til dyrets beste og hva som er gjennomførbart innen rimelig tid. Noen ganger er avliving et bedre alternativ enn behandling eller omplassering.
Godt tilsyn og stell skal bidra til å forebygge frykt og stress og legge forholdene til rette for normal adferd. Dette er viktig for god dyrevelferd. God behandling av dyret innebærer at dyreholder kjenner dyrets mentale og fysiske behov og dekker disse. I godt tilsyn og stell ligger krav både til omfang (hyppighet og tid) og grundighet. Vilkåret «godt tilsyn» betyr at eier/dyreholder både må ha kunnskap og tid til å undersøke dyret og miljøet ofte nok. Dersom man har mange dyr, er det en tidkrevende oppgave å sjekke at alle er friske og uskadde.
Dyreholder skal aktivt forebygge og beskytte dyret mot farer for unødvendige påkjenninger og belastninger. Dette vil si at dyreholder må vurdere hvilke farer som kan oppstå og ta grep i forkant, for å avverge mulige ulykker/skader.
Påkjenninger og belastninger påvirker dyret negativt og kan føre til at det blir redd, stresset, medtatt, skadet, syk, svekket eller utmattet.
Eksempler på dette for hund og katt kan være
Saker der misligholdet ikke leder til dyretragedier er ikke nødvendigvis av mindre alvorlig karakter enn saker med fatal utgang. Totalbelastning avhenger av både lidelsens intensitet og varighet. Noen dyr kan leve lenge med sterkt nedsatt velferd som følge av underernæring, ubehandlet sykdom, frykt og liknende.
Noen ganger kan det være akseptabelt å påføre dyret en midlertidig og kortvarig belastninger for å ivareta dyrevelferden på sikt. Dette kan for eksempel være å fiksere for behandling og stell, oppbevaring i lite bur under transport eller for å hindre slåssing.
Dyreholder skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse til den aktiviteten de utfører.
Foresatt skal ikke la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr. Dyreholder skal ikke overlate dyr til personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig
Dyreholder skal ha nødvendige kunnskaper om dyrearten, praktisk evne og vilje til å sikre dyret god velferd, helse, trivsel og levemiljø. Kjæledyr har behov for å bli aktivisert og leve i et miljø som er tilpasset deres behov. Dyr som kjeder seg, er ensomme, utrygge eller på annet måte frustrert, kan utvikle atferdsforstyrrelser. Det er dyreholder som er ansvarlig for at dyret har det godt.
Dyreholder skal blant annet ha kunnskap og ferdigheter om:
Videre er det viktig at dyreholder lærer seg dyrets atferd og kroppsspråk slik at endringer i atferd kan oppdages.
Dyrevelferdsloven stiller krav til faktisk kompetanse (realkompetanse). I praksis vil dette si at eier skal kunne nok om dyrearten til å gi riktig daglig tilsyn og stell for å kunne se, forstå og handle i forhold til dyras behov. Denne kompetansen kan tilegnes på ulike måter. Kompetanse omfatter også holdninger, praktisk evne og vilje til å etterleve kravene. Et ønske om å holde dyr er ikke alene tilstrekkelig. Helsemessige og sosiale problemer, som økonomiske problemer, livskriser, alkohol- og stoffmisbruk og psykiske problemer, kan svekke dyreholders mulighet til å holde dyr på en god måte.
Lang erfaring er ikke nødvendigvis tilstrekkelig, siden kunnskapen om dyrs evner og behov endres over tid. Også i dyrehold som ikke har karakter av vanstell kan økt kompetanse være nødvendig for å unngå at dyret utsettes for unødige belastninger.
Dyreholder skal sørge for at dyret blir ivaretatt av kompetent person til enhver tid. Dette gjelder også når pass av dyret overlates til andre. Personer under 16 år skal ikke alene ha ansvar for dyr.
Økonomisk evne er også en del av kompetansen. Dyreholder skal ha økonomisk evne til å gi dyret nok og godt fôr, nødvendig veterinær behandling, feriepass med mer.
Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.
Dyrs levemiljø er sentralt for velferden. Med miljø menes både fysisk og sosialt miljø, inne og ute. Dette omfatter blant annet lys, klima, lukt, støy, liggeplass, areal, dyretetthet og kontakt med andre dyr/mennesker.
Et godt miljø gir dyret mulighet for utfoldelse og mestring. Levemiljø som begrenser bevegelse- og utfoldelsesmulighetene kan medføre dårlig velferd og gi atferdsmessige uttrykk som beskrevet under "negative velferdsindikatorer". Individer som ikke viser slik atferd, men forholder seg passivt, kan likevel lide.
Levemiljøet skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel. Dette betinger at dyret opplever levemiljøet som noenlunde forutsigbart (forutsigbar atferd fra eieren, rutiner for fôring og lufting) og kontrollerbart (at det kan påvirke sin egen situasjon ved for eksempel å trekke seg vekk fra andre ved behov). Mangel på trygghet kan skape uro, frykt, angst og stress, som lett medfører nedsatt trivsel og dårlig velferd.
Kravene til dyrs levemiljø ble styrket da dyrevelferdsloven erstattet tidligere dyrevernlov. Se hvilke krav som gjelder til katters levemiljø i dag.
Oppholdsrom/-sted skal være trygt for katten (ingen spisse gjenstander, usikrede strømkilder eller lignende).
Diende og drektige katter skal ha mulighet for å skjerme seg fra andre individer.
Antall dyr (dyretettheten) skal være tilpasset rommets/stedes størrelse, slik at godt renhold, god luftkvalitet og kattens mulighet for å utøve naturlig atferd ivaretas.
For høy dyretetthet kan føre til stress og aggresjon og katten har behov for en egen plass hvor den kan finne ro. Dette kan være liggeplassen, men ofte har katten behov for et større areal.
Høy dyretetthet medfører også større fare for sykdomsutvikling, som igjen reduserer dyrevelferden.
Katten skal ha tilgang på en bekvem, tørr, ren og trekkfri liggeplass med et mykt underlag. Underlaget skal være tilstrekkelig tykt til at katten ligger komfortabelt, f.eks. halm eller teppe.
Liggeplassen skal være stor nok til at katten kan ligge i naturlig stilling. Alle katter i dyreholdet skal ha samtidig tilgang til egen liggeplass, det er ikke tilstrekkelig å ha én liggeplass på deling til flere katter. Inne-liggeplassen kan være en stol, del av sofa, seng, hylle, teppe på gulvet eller lignende, det er ikke nødvendig med en spesiell katteseng.
Det må legges spesielt til rette for drektige og diende katter. Katten må få mulighet til å venne seg til fødekasse/fødestedet før fødsel.
Dersom katten ikke kan bevege seg ut og inn av oppholdsrommet/-stedet som den selv ønsker (katteluke), skal den også ute ha tilgang til tørr, ren og trekkfri ute-liggeplass der den ikke fryser.
Uteliggeplassen kan f.eks. være en solid og sikker boks hvor man om vinteren dekker bunnen med kuldeisolerende materiale som halm, høy, isopor eller treverk. Papir og tepper trekker til seg fuktighet og er derfor dårlig egnet som eneste underlag.
Om sommeren er det viktig at liggeplassen ikke blir for varm. Det bør være mulig å lufte/ventilere. Plassen må skjermes for direkte sol.
Noen ganger kan det være nødvendig å ha katten i bur, og katten kan derfor unntaksvis oppstalles i bur i begrenset perioder.
Slike unntak er:
Med «under transport» menes frakt fra A til B, ikke bil som står parkert over tid, for eksempel mens eier er på jobb. Katter som skal fraktes i bur bør være tilvent dette i forkant.
Katter skal ikke holdes bundet.
Katter har et stort behov for utforskning og aktivitet, og oppbinding begrenser dette sterkt. Oppbinding medfører også kvelningsfare.
Katter kan luftes i bånd. Innekatter som luftes i bånd må være tilvendt og komfortable med dette. Det anbefales bruk av sele.
Med "luftegård" menes en lukket utendørs innhegning av gjerde, netting eller lignende.
Dersom luftegård benyttes, skal den være trygg og så stor at katten kan utfolde seg og utøve mest mulig naturlig atferd. Hvis flere katter holdes sammen, må luftegården være større.
Innredningen skal ikke utgjøre noen fare for dyret. Underlaget må være slik at det er drenert, enkelt å holde rent og godt å gå på for katten. I luftegården skal katten kunne skjerme seg mot sol, vind og nedbør.
Dersom flere dyr holdes i samme gård, skal det være tilgjengelige ligge- og tilfluktsplasser for alle individene (se egen definisjon under "liggeplass").
(Dersom katten holdes permanent i luftegård, gjelder samme krav som for annet utehold av katt – se neste punkt).
Med "utehold" menes at katten holdes ute permanent, og aldri er inne i bolig/tilrettelagt kattehus.
Katter tåler norsk vintertemperatur dårlig, og det må tilrettelegges dersom dyreholder legger opp til permanent utehold. Katter som fryser bruker uforholdsmessig mye energi på å opprettholde kroppsvarmen.
Det stilles strengere krav til liggeplass for utekatter enn for katter som også kan søke ly i oppvarmet hus. Katter som lever ute hele tiden skal ha mulighet for å søke ly for vær og vind og andre dyr. Utekatten skal ha tilgang til en egnet liggeplass som er tørr, ren, isolert og ventilert (se punktet om "liggeplass" og "temperatur"). Kald låve eller uoppvarmet garasje er ikke egnet vinterstid, heller ikke for såkalte gårdskatter.
Oppholdsrom/-sted skal være ventilert og isolert slik at det holder tilfredsstillende temperatur og luftfuktighet. Det må være mulig å lufte (dører, vinduer, ventil) for å sikre frisk luft og redusere lukt og fuktighet.
Temperatur og luftfuktighet må vurderes med skjønn. Forholdene må tilpasses hvert enket individ, alder, helsetilstand og rase. Yngre og eldre katter kan ha behov for høyere romtemperatur, det samme gjelder raser uten eller med lite pels.
Oppstallingsrommet/-stedet skal ha akseptabel luftkvalitet.
Maksimumkonsentrasjonen for ammoniakk (NH 3) er 10 ppm. For karbondioksid (CO2) er maksimumskonsentrasjonen 3000 ppm.
Øvre grense er satt slik at det ved normalt kattehold ikke skal være noe problem å etterleve anbefalingene.
Dersom øyne og luftveier irriteres, bør ammoniakknivået måles.
Hodepine kan indikere at luften inneholder for mye karbondioksid og at det ikke er tilstrekkelig ventilasjon og renhold. (Til sammenligning er det på kontorarbeidsplasser ikke tillatt med høyere verdier enn 1000 ppm, og da kun i kortvarige perioder). Konsentrasjonen av denne gassen sier noe om hvor god luftkvaliteten er og om det er behov for bedre frisklufttilførsel.
Måling av verdier gjøres i samme høyde som der dyret normalt oppholder seg.
(I tidligere klagesak ble det påpekt at ammoniakknivå over 10 ppm kan være negativt for katters velferd. I sak hvor det ble målt 67-70 ppm hadde mange av kattene øyeproblemer og dette ble vurdert som grovt brudd på dyrevelferdsloven.)
Katten skal ha tilgang til dagslys hver dag. Innekatter skal ha naturlig lys i oppholdsrommet.
Tilgang til dagslys er viktig for kattens fysiologiske funksjoner og velferd. Kunstig belysning kan ikke erstatte dagslys.
Katter som er ute hver dag kan oppholde seg inne i rom uten tilgang til naturlig lys, men med tilstrekkelig kunstig belysning. Med «tilstrekkelig belysning» menes så mye lys at det er mulig å føre godt tilsyn med katten, bl.a. for å oppdage sår og skader. Lyset skal ikke stå på permanent eller være til sjenanse.
Katten skal ikke utsettes for vedvarende støy over 65 dB.
Katter er lydsensitive og har langt bedre hørsel enn mennesker. Dersom lydnivået på oppholdsstedet virker sjenerende, bør lyden måles. Vedvarende lydnivå skal ikke overstige 65 dB og skadelige lyder skal unngås så langt det lar seg gjøre.
Med "vedvarende støy" menes dur og støy fra faste installasjoner (fyrkjeler, pumper, andre maskiner) eller annet (spilling av høy musikk) som vedvarer i mer enn i 10 prosent av døgnet. Katten bør også ha anledning til å velge bort rom med støy.
Renhold skal skje i et slikt omfang at god hygiene sikres.
Det er ikke akseptabelt med urin eller avføring på gulv eller møbler i rommet der katten oppholder seg. Kattedoen skal rengjøres jevnlig.
Kattens naturlige atferd er å grave ned avføringen, men den vil ikke grave i en full og skitten do. Den liker heller ikke å dele do med for mange andre, antallet doer må tilpasses antall katter. (Faglitteratur anbefaler ikke mer enn 2-3 individer per do).
Det bør være en viss avstand mellom kattedoen og fôringsplassen, ellers kan katten vegre seg for å bruke doen. Dersom det er avføring eller urin utenfor kattedoen, kan det tyde på at doen er uhensiktsmessig plassert, at den ikke er tilstrekkelig rengjort, at den er rengjort med for "sterkt luktende" vaskemiddel eller har for grov kattesand.
Innekatt og katt som holdes permanent i luftegård trenger stimulerende aktivitet for å få utløp for sine atferdsbehov. Med "stimulerende aktivitet" menes både fysisk og mental aktivitet.
Det hviler derfor et ekstra ansvar på dyreholder for å legge til rette for dette.
Katter er rovdyr og det er naturlig for dem å jakte. Utekatter utfører denne atferden naturlig, mens innekatters jaktinstinkt må stimuleres med leketøy. Katten bør ha mulighet til å klatre og hoppe mellom ulike høyder, og trives når de har ulike liggesteder hvor de kan hvile og holde utkikk fra. Innekatter skal ha mulighet for å se ut av vinduer, da dette er stimulerende i seg selv.
Innekatter trenger leketøy, gjemmesteder, klore- og klatrestativ og liggehyller, gjerne i ulike høyder. Katter blir lei av leketøy og dette bør byttes jevnlig.
Dersom katten er overvektig kan det tyde på for lite stimulerende aktivitet. (Bruk vedlagt BCS-plansje til å vurdere holdet, denne ligger sist i veileder.)
Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at:
a) fôr, beite og vann er av god kvalitet, dekker dyrets behov for næring og væske og fremmer god helse og velferd. Dyr skal ikke tvangsfôres eller tvangsvannes, med mindre det skjer av dyrehelsemessig grunn,
b) dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig,
c) spredning av smitte begrenses, og Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig,
d) dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Tilsyn og stell omfatter langt mer enn å sikre basale behov for fôr og vann. Godt tilsyn og stell skal fremme sunnhet og trivsel og generelt motvirke sykdommer og skader. Godt tilsyn og stell skal bidra til å forebygge frykt og stress og legge forholdene til rette for naturlig atferd, noe som er viktig for god dyrevelferd.
Godt stell innebærer for eksempel å:
Se hvilke krav og råd som gjelder for at katter skal ha det bra.
Katten skal ha tilsyn minimum én gang per dag. Det betyr at dyreholder fysiske skal sjekke at katten ikke er syk, har sår eller skader. Katten skal også ha sosialt samvær med mennesker daglig (se avsnitt om sosialt samvær/tamhet).
Ved behov skal katten ha veterinærbehandling, i tvilstilfeller skal veterinær kontaktes.
Det er en utbredt oppfatning at katter klarer seg på egen hånd og kan overlates til seg selv i kortere eller lengre perioder. Dette er ikke akseptabelt. Man kan ikke forlate katten uten å sørge for tilsyn og stell minst én gang per døgn. Tilsyn skal også være tilpasset det enkelte individs behov. Kattunger, eldre, syke, skadde, drektige og diende dyr vil gjerne ha behov for hyppigere tilsyn.
Dyreholder skal til enhver tid ha oversikt over antall dyr i dyreholdet. For å forhindre uønsket formering og forvillede katter, bør katteeier informeres om nytten ved sterilisering/kastrering.
Dersom dyreholder skal reise fra katten, skal ansvaret overlates til en annen kompetent person. Denne skal føre tilsyn med katten når eier er bortreist, for å sikre forsvarlig oppfølging dersom spesielle situasjoner skulle oppstå, som at katten må til veterinær.
Katten skal ha tilsyn og stell også i ferien, men for kortere perioder (inntil 2 uker) kan det aksepteres at dyret får noe mindre oppfølging og sosialisering enn vanlig. Katten skal likevel mates, sees til og ha daglig menneskelig kontakt.
Katten må i perioden også ha tilgang til liggeplass ute eller inne. Dersom katten er vant til å være mye inne, må den også få anledning til dette når eier er bortreist. Innekatter trenger mer oppfølging under ferieperioder enn katter som også oppholder seg ute. Katten bør da bo hjemme hos noen andre, eller så må eier sørge for at en navngitt person kommer innom og tilbringer minst et par timer sammen med katten daglig.
Katten skal ha mulighet til sosial kontakt med mennesker minst er par timer daglig.
Katter er sosiale dyr og vil kunne finne godt selskap i andre katter og dyr. Dette erstatter likevel ikke menneskekontakt. Katter skal ikke holdes i ubebodde hytter, skur eller campingvogner hvor de kun får minimal oppfølging og lite menneskekontakt.
Katten skal være så tam at den lar seg fange inn og håndteres uten at den blir stresset, redd eller traumatisert. For å få katten tilstrekkelig tam, er det viktig med positiv håndtering.
Kattunger trives ikke alene. Den viktigste sosialiseringsperioden er mellom 2 og 12 uker. I denne perioden trenger katten både kontakt med andre katter (fortrinnsvis mor og kullsøsken) for å utvikle normal sosial atferd, og kontakt med mennesker for å bli tam.
Kattunger bør ikke skilles fra moren før de er 12 uker gamle. Etter den første sosialiseringsperioden skal katten ha daglig menneskelig kontakt for å beholde tamheten. (Les mer i avsnitt om drektige katter og kattunger.)
Katten skal ha fri tilgang til rent vann innendørs. Katter som lever helt eller delvis ute skal i kuldeperioder ha frostfritt vann minst to ganger daglig, snø er ikke tilstrekkelig.
Katten skal fôres med fullverdig fôr i tilstrekkelig mengde.
Katten skal ikke føle sult, tørst eller ha ubehag som følge av for lite mat/vann eller feil type mat/vann.
Katten skal selv ha muligheten til å regulere når den vil drikke og skal derfor ha rent vann tilgjengelig hele tiden innendørs.
Fôr og vann skal være av god hygienisk kvalitet og ikke medføre fare for sykdom og ubehag. Videre skal fôret gi tilstrekkelig, allsidig og velbalansert næringstilførsel. Katten trenger proteiner fra kjøtt/fisk og kan ikke leve utelukkende på vegetabilsk fôr. Katten liker å spise flere små måltider i døgnet og bør derfor fôres med flere små måltider daglig eller ha fri tilgang på tørrfôr, så fremt den ikke er overvektig.
Skålene skal ikke være tilgriset av gamle matrester, urin eller avføring. Katter er renslige dyr og vil ofte ikke spise tilstrekkelig dersom matskålen står for nær kattedoen.
Der flere katter holdes sammen bør det legges til rette for flere fôringsplasser for å hindre kamp om maten. Dominante individer kan skremme mer underlegne individer fra å spise dersom de deler fôringsplass.
Utefôring må gjøres på en slik måte at en bare fôrer egne katter og ikke tiltrekker seg katter utenfor dyreholdet. Dette for å forhindre at eide katter forvilles.
Katten skal ha normalt hold i forhold til alder og helsetilstand. Den skal verken være for tykk eller for tynn.
Overvekt blant dyr er et økende helseproblem. Dette kan gå utover dyrets velferd og hindre naturlige atferd. Fedme øker også risikoen for forskjellige sykdommer og skader, f. eks. diabetes, hjerte- og karsykdommer og belastningsskader på ledd og muskulatur. Vekten skal ikke være til besvær eller være bevegelseshemmende. Dyreholder har særlig ansvar for at innekatter er i passe hold.
Kattens hold vurderes ved at man undersøker dyret fysisk, og tilstanden beskrives ved å ta utgangspunkt i BCS-plansjen. Vedlagt sist i veilederen ligger et holdvurderingskart (body condition score) til hjelp.
Kattens hold vurderes ved å undersøke dyret og beskrive tilstanden ut fra et holdvurderingskart (body condition score - BCS-plansje). En slik er vedlagt sist i veilederen.
Katten skal holdes tilfredsstillende ren og få nødvendig pelsstell.
Med "tilfredsstillende ren" menes at pelsen ikke skal være tilgriset med avføring eller så skitten at det går utover dyrets helse og velferd. Dyret skal ikke være synlig skittent over tid.
Med "nødvendig pelsstell" menes stell av pelsen slik at katten ikke har plagsomme floker og tover. Med toving menes klumping av pelsen. At en katt over tid har tovet pels er ikke forenelig med god dyrevelferd. Pelsen i overgang buk-bakbein, bak ører og rundt eventuelt halsbånd er særlig utsatt for toving. Sjekk særlig i overgang buk-bein, bak ører og rundt eventuelt halsbånd.
Tover kan føre til stram, sår, irritert og betent hud fordi huden ikke får puste. Dette påfører dyret ubehag.
Under røyting slikker katten i seg løse hår som danner hårballer i mage eller tarm og dette kan gi fordøyelsesproblemer. Pelsstell forebygger også dette.
Klør skal stelles etter behov.
Poter og klør skal sjekkes jevnlig og må pleies og klippes ved behov. Fjerning av klør på dyr vurderes som i strid med dyrevelferdsloven (jf. § 9 annet ledd).
Utekatter får som regel kvesset og trimmet sine klør på naturlig vis, men innekatten bør ha et sted der de kan få kvesset klørne sine. Lange klør sprekker, brekker og fliser seg lettere opp, og kloskader kan være smertefullt.
Tenner skal stelles etter behov.
Godt tannstell og oppfølging av tenner er viktig for kattens helse og velvære. Ubehandlet tannsykdom eller skade kan være smertefullt og kan føre til andre sykdomstilstander hos dyret.
Øyne og ører skal stelles etter behov.
Ubehandlede øye/øreproblemer kan være smertefullt og føre til andre sykdomstilstander hos dyret.
Dyrets helse er viktig for å ivareta god dyrevelferd.
Sykdom og smitte skal begrenses. Dette kan ivaretas med vaksinering, behandling og tilstrekkelig renhold av levemiljø. Store dyrehold må ha gode rutiner for renhold for å ivareta dette.
Kattunger og drektige og diende katter har behov for tettere oppfølging og tilrettelagt levemiljø for å sikre helse og velferd.
Drektige katter/katter med unger skal holdes på et separat område/i eget rom. Det må tilrettelegges slik at mora kan trekke seg unna ungene ved behov. Plassen skal også være skjermet, slik at kattene får fred fra andre dyr, barn og forstyrrende elementer.
Katter med unger skal ha liggeplass som er stor nok til at alle kan ligge sammen i naturlig stilling.
Oppholdsrommet/-stedet skal rengjøres jevnlig, dette er viktig av hensyn til ungenes helse.
Romtemperaturen må tilpasses. Unger kan ha behov for høyere romtemperatur enn voksne individer.
Kattunger skal ikke avvennes og separeres fra moren før etter tidligst 12 uker. For å oppnå god sosialisering er det nødvendig med mye menneskekontakt. Det er også viktig å fortsette sosialiseringen også etter denne perioden.
Dyrevelferdslovens § 24 sier noe om nødvendigheten av avliving av dyr.
Dyrevelferdsloven sier i § 24: Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell, herunder sikre at:
b)dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives om nødvendig
Når dyrets tilstand tilsier det, plikter dyreholder å sørge for avliving. Dyrets interesse står sentralt i vurderingen.
Alder og nedsatt funksjonsevne skal vektlegges, og hensyn til dyrets velferd skal gå foran eiers interesse. Dårlig prognose og smertefulle tilstander er tungtveiende argumenter for avliving.
Selv når dyret har reell mulighet til å bli frisk, kan belastninger under rekonvalesensen likevel gjøre det uforsvarlig å la dyret leve videre. Det kan også være at dyreholders evne eller vilje til å følge opp for eksempel nødvendig sårstell eller medisinering ikke er til stede.
Stressbelastning inngår også i forsvarlighetsvurderingen og psykiske belastninger kan også være grunnlag for avliving av dyret.
Hvis det er åpenbart at et sykt eller skadet dyr ikke kan leve eller bli friskt, kan den som påtreffer dyret, avlive dette med det samme. Dette gjelder likevel ikke dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren eller en veterinær innen rimelig tid. Dette følger av dyrevelferdsloven § 4.
Forskrift av 11. desember 1998 nr. 991 om avliving av hund og katt beskriver nærmere hvordan avlivingen skal skje. Forskriften skal sikre at avliving av hund og katt utføres på en slik måte at dyrene ikke kommer i fare for å lide unødig.
Avliving skal kun foretas enten med skudd mot dyrets hjerne, med godkjent elektrisk apparat eller med medikament/giftstoff. For hund (og katter) under 8 dager kan det benyttes avliving med slag mot panne eller bakhode. Kraften på slaget må påføre dyret øyeblikkelig bevisstløshet og umiddelbar død.
Ved skudd mot dyrets hjerne skal det benyttes egnet skytevåpen (fortrinnsvis hagle), med passe avstand i forhold til våpenet som brukes, og dyret skal være i ro. Vedkommende som skyter, skal ha nødvendig kunnskap til å håndtere våpen og dyret. Medikamentell avliving kan kun utføres av veterinær.
Hvis ikke avblødning foretas, må den som har foretatt avlivingen forvisse seg om at dyret er dødt og at det ikke bare er bevisstløst/lammet.
Ved behov for nødavliving etter dyrevelferdsloven § 4, for eksempel ved store skader der veterinær ikke er tilgjengelig innen rimelig tid, følger det av dyrevelferdsloven § 12 at avlivingen skal gjennomføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Det innebærer at belastningen med avlivingen må være klart mindre byrdefull for dyret enn det som transporten til veterinær vil innebære.
Den som selger eller overlater dyr til andre, skal gi den som overtar dyret nødvendig informasjon om forhold som er av betydning for dyrets velferd.
Dette slås fast i Dyrevelferdsloven § 27, som handler om omsetning av dyr og ivaretakelse av andres dyr.
Hunder og katter som vurderes omplassert, må være fysisk og psykisk egnet til omplassering. Dyret må ha en atferd, helse og alder som gjør den egnet for omplassering, slik at den ikke påføres unødig belastning og påkjenning. En sky og redd hund eller katt med dårlig relasjon til mennesker egner seg ikke for omplassering. Det samme kan gjelde hunder som har bitt mennesker. En katt som er vant til å gå fritt ute, bør ikke omplasseres til et liv som innekatt.
Mattilsynet får jevnlig henvendelser fra publikum som ønsker at vi skal gripe inn overfor forvillede/hjemløse katter. Mattilsynets rolle i håndtering av forvillede eller hjemløse katter er å ta hånd om dyr som er syke, skadet eller lider på annen måte.
Rammene vi har fått av oppdragsgiverne våre er uendret, og i hovedtrekk forholder det seg slik:
Alle katter har vært, eller er avkom av, eide katter. Dyreeier har ansvar for katten og dette ansvaret opphører ikke selv om dyret er kommet bort fra eieren.
Det er dyreholder som etter dyrevelferdsloven har ansvaret for tilsyn og stell av dyret. Dyreholder har også ansvar for å sikre at dyret får nødvendig helsehjelp. Dyreholder vil i de fleste tilfellene være eier av dyret, men ansvar som dyreholder kan også oppstå på andre måter (ved å begynne å mate en katt, den som passer katten når du er på ferie f.eks.).
Den som gir en katt omsorg og skaper et avhengighetsforhold kan være å anse som dyreholder. Det betyr at den som begynner å mate en eller flere katter, og dette antar et visst omfang, også må være bevisst på at de påtar seg omsorgsansvaret etter dyrevelferdsloven. Med "et visst omfang" menes at katten oppfatter vedkommende som omsorgsperson og oppholder seg i nærheten med forventninger om å bli fôret.
Den som påtar seg et slikt ansvar, påtar seg også ansvar for fôring, stell, helsehjelp og annen oppfølging av katten og eventuelle ungekull. Dette inkluderer også ansvaret for å kontakte veterinær når situasjonen krever det.
Den som har påtatt seg ansvar for katter, har også et ansvar for å gjøre tiltak som begrenser/avvikle katteholdet dersom dette blir uhåndterlig. Dersom kattefôrer/katteeier ikke er villig eller i stand til dette, bør Mattilsynet vurdere de dyrevelferdsmessige aspektene.
Kommunens helsetjeneste må vurdere forhold med hensyn til helse og miljø. Ved dårlig dyrevelferd kan Mattilsynet redusere eller avvikle dyreholdet ved omplassering, salg eller avliving.
Avliving benyttes når det ikke er mulighet for omplassering, enten fordi eier ikke samtykker, dyrene ikke er egnet for omplassering eller andre årsaker gjør omplassering vanskelig.
Dersom en katt er så redusert at den må nødmates, trenger den trolig også veterinær hjelp. Nødmating i seg selv vil neppe være tilstrekkelig.
Slike problemer kan omfatte:
Ifølge dyrevelferdsloven har alle en hjelpeplikt overfor dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst.
Den som finner en tilsynelatende hjemløs katt som er syk eller skadet, skal kontakte privatpraktiserende veterinær eller Mattilsynet for videre oppfølging og evt. avliving.
Henvendelser om forvillede, friske dyr skal rettes til politiet (katter som utgjør ordensforstyrrelse) eller kommunehelsetjenesten (katter som utgjør et miljø- eller helseproblem).
Dyrevelferdsloven § 4 definerer hvilke utgifter Mattilsynet skal refundere ved håndtering av forvillede/eierløse dyr: Om sykdom eller skade er av et slikt omfang at dyret må avlives av dyrevelferdsmessige årsaker, dekker Mattilsynet kostnadene med avliving dersom det ikke er mulig å finne frem til eieren av dyret. Privatpraktiserende veterinær gjør vurderingen av dyret, og sender deretter inn skjema for refusjon av utgifter til Mattilsynet Staten dekker ikke avliving av friske, forvillede/hjemløse katter.
Det er ingen refusjonsordning for utgifter forbundet med avliving av friske, forvillede katter, og dette er ikke en oppgave Mattilsynet er satt til å løse.
Mattilsynet har innenfor visse rammer adgang til å fatte vedtak om avliving av forvillede katter dersom dette anses for nødvendig, jf. dyrevelferdsloven § 30.
Dersom Mattilsynet fanger inn forvillede katter av dyrevelferdsmessige årsaker, er de å anse som "tatt i midlertidig forvaring". Dersom tilbakeføring til eier eller omplassering ikke er aktuelt, skal Mattilsynet etter dyrevelferdsloven § 32 avlive katten.
Mattilsynet har i noen tilfeller bidratt når kommuner eller dyrevernorganisasjoner har hatt kampanjer der katter fanges inn for sterilisering, ID-merking, omplassering eller avliving. Dette er ikke en oppgave som lovgiver eller eierdepartement har pekt på som en offentlig oppgave å løse. Dersom Mattilsynet deltar i slike kampanjer, kan vi bidra med bur til å fange katter, avlesning av microchip eller tatovering, og råd om avlivingsmetode.
Kommunehelsetjenesten eller politiet kan med hjemmel i annet regelverk iverksette avlivning av eierløse katter.
Avliving må skje på en forsvarlig måte. Se kapittelet om avliving.
Mattilsynet er opptatt av å forebygge utbredelse av forvillede katter: Mattilsynet anbefaler derfor katteeiere å merke sine katter, slik at katten kan gjenforenes med sin eier om den skulle bli forvillet.
Kastrering og sterilisering av katter er også et godt råd. Vi anbefaler derfor at katter som ikke skal brukes i avl, kastreres eller steriliseres.
Dette kan være en eller flere katter som er til sjenanse i et nabolag. Slike problemer kan f. eks omfatte:
Spørsmål om eierløse dyr som ikke skal håndteres av dyrevernmessige grunner, henvises til politiet. Fra dyrevelferdsloven § 4: "Dersom dyret er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart."
Om flere katter samles på et lite område, for eksempel på steder med tilgang på fôr, matrester eller søppel, blir de fort mange. Dersom kattene forårsaker et helse- og miljøproblem, sorterer dette under kommunehelsetjenesten.
Helse – og miljøproblemer kan f. eks omfatte:
Bedrifter, barnehager og andre som opplever at katter er til sjenanse, er selv ansvarlig for å beskytte sin virksomhet, og må evt. fysisk stenge av for at kattene ikke skal komme inn på områder dersom de er uønsket.
Den som kjører på et dyr ar plikt til å undersøke om dyret lider. Ellers gjelder den generelle hjelpeplikten, som innebærer å hjelpe dyr så langt man kan og ved behov ta kontakt med eier, veterinær eller politi. Dersom dyret allerede er dødt, skal det henvises til kommunen, som har regler for destruksjon av kadaver. Noen veterinær kontorer tilbyr gratis hjelp med avlesning av mikrochip, slik at eier kan orienteres. Selv om denne undersøkelsen ikke er lovpålagt, vil de fleste eiere være takknemlige for å få vite hva som har skjedd. Mattilsynet oppfordrer til at denne undersøkelsen foretas.
Katten er en del av boet, og ansvaret påhviler evt. arvinger. Arvingene må avklare umiddelbart hvem som skal overta ansvaret for eventuelle dyr. Denne vil i så fall ha ansvar som dyreholder fullt ut. Dersom arvingene bestemmer at dyret/-ene skal omplasseres eller avlives, vil kostandene for dette normalt dekkes av midler i boet.