WOAHs manual om biosikkerhet for akvakulturanlegg

Disse produksjonssystemene kan inkludere kultiveringsarbeid av ville akvatiske dyr som kommer fra akvakulturanlegg eller fra naturen. Da disse systemene ikke regnes som akvakulturanlegg, omtales de ikke videre i dette kapittelet. Imidlertid bør forflytninger av akvatiske dyr mellom akvakulturanlegg og åpne systemer vurderes for å fastslå behovet for sykdomsreduserende tiltak.

I et halvåpent produksjonssystem er det ikke mulig å ha kontroll over vannet som går inn eller ut av systemet, eller miljøforholdene. Noen akvatiske dyr og vektorer kan også komme inn og ut av systemet.

Eksempler på halvåpne produksjonssystemer er notkonstruksjoner eller merder for fisk og opphengte kurver eller tausystemer for bløtdyr i naturlige vannforekomster.

I et lukket produksjonssystem, er det nok kontroll over vannet som kommer inn og ut av systemet, til å ekskludere akvatiske dyr, vektorer og patogene organismer. Miljøforholdene kan også kontrolleres.

Eksempler på lukkede systemer inkluderer resirkulerende produksjonssystemer og systemer med en trygg vannforsyning uten patogene organismer eller akvatiske dyr (f.eks. grunnvann) eller de med et høyere nivå av behandling av (og reserveløsninger for) vann som kommer inn og ut av systemet.

Akvatiske dyr og vektorer kan forhindres fra å komme inn og ut av systemet; det er imidlertid begrenset kontroll for å hindre trafikken av patogene organismer.

Eksempler på halvlukkede produksjonssystemer er dammer, lengdestrømsanlegg, flytende innhegninger og gjennomstrømmingstanker.

Rømming eller forflytninger av akvatiske dyr inn i, innenfor og fra et akvakulturanlegget, kan medføre en høy sannsynlighet for overføring av patogene organismer. Dette er spesielt tilfelle når klinisk og subklinisk infiserte akvatiske dyr eller akvatiske dyr med ukjent helsetilstand flyttes inn i en mottagelig  populasjon.

Akvatiske dyr som er introdusert inn i, eller flyttet innenfor, et akvakulturanlegg, kan inkludere stamfisk, larver, yngel, smolt og matfisk for videre vekst og genetisk materiale som rogn og melke. Både horisontal og vertikal overføring av patogene organismer bør vurderes for akvatiske dyr. Risikoen for å overføre patogene organismer via akvatiske dyr bør håndteres i henhold til følgende smittereduserende tiltak:

1. Introduser kun akvatiske dyr med en kjent helsestatus, som er bedre eller lik de eksisterende dyrene i anlegget.
2. Hvis akvatiske dyr med en ukjent sykdomstilstand introduseres, bør de plasseres i karantene.
3. Der det er hensiktsmessig, må akvatiske dyr i karantene for å redusere sykdomsrisikoene (for eksempel behandling for eksterne parasitter).
4. Påse biosikkerhetsmessig sikker transport av akvatiske dyr, som unngår eksponering for og utslipp av patogene organismer.
5. Vurder smitterisiko ved interne forflytninger av akvatiske dyr i anlegget, med sikte på å opprettholde best mulig helsestatus hos de akvatiske dyrene.
6. Der det er mulig, må bestander av akvatiske dyr som viser kliniske tegn på sykdom, isoleres fra andre bestander til årsaken er kjent og situasjonen er løst.
7. Fjern døende og døde akvatiske dyr fra produksjonsavdelinger så snart som mulig, og avhend dem på en biosikker måte i henhold til kapittel 4.8.
8. Rapporter uforklarlig eller uvanlig dødelighet, eller mistanke om en meldepliktig eller ny sykdom blant akvatiske dyr til den kompetente myndigheten i henhold til lokale krav. Undersøkelser og diagnostisering av årsaken til dødeligheten skal utføres av fiskehelsebiolog eller veterinær.
9. Der det er mulig, bør akvakulturanlegget brakklegges jevnlig, for eksempel mellom generasjoner av akvatiske dyr eller produksjonssykluser, etterfulgt av rengjøring, desinfeksjon og tørking av utstyr. Anlegg bør brakklegges i en periode som er lang nok til å stoppe infeksjonssyklusene og redusere eller eliminere patogenutfordringene for nye innsett av akvatiske dyr. Brakklegging bør koordineres for akvakulturanlegg som er epidemiologisk knyttet sammen gjennom delte vannforekomster.
10. Vurder fysiske tiltak for å minimere sannsynligheten for rømming av akvatiske dyr som oppdrettes, eller inntrengning av ville akvatiske dyr inn i akvakulturanlegget. Sannsynligheten for at akvatiske dyr kommer inn eller rømmer er høyere for halvåpne enn for lukkede eller halvlukkede systemer.

Eksempler er akvatiske animalske produkter fra dyr produsert ved andre anlegg. Biprodukter kan genereres når akvatiske dyr har dødd eller blitt avlivet på grunn av sykdomsbekjempelse, eller når de har blitt avlivet og behandlet for konsum eller andre formål.

Forflytninger av akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr inn i, innen eller ut fra akvakulturanlegg kan utgjøre en risiko for overføring av patogene organismer. Dette er spesielt tilfelle når en mottagelig  populasjon er utsatt for akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr fra klinisk eller subklinisk infiserte akvatiske dyr. Innførsel av biprodukter fra akvatiske dyr inn i akvakulturanlegg bør unngås. Biprodukter fra akvatiske dyr bør oppbevares, transporteres, avhendes og behandles som beskrevet i kapittel 4.8.

For planlagte forflytninger av akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr, bør sannsynligheten for tilstedeværelse av patogene organismer som produktene og biproduktene er avledet fra, vurderes med hensyn til arten, kilden og helsestatus.

Risikoen for å overføre patogene organismer via akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr bør vurderes og håndteres i henhold til følgende smittereduserende  tiltak:

1. Fastslå den potensielle sykdomsrisikoen for akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr til akvatiske dyr i anlegget og miljøet;
2. Håndter akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr i områder i akvakulturanlegget som er isolert fra populasjoner av levende akvatiske dyr, for å minimere identifiserte risikoer for sykdomsoverføring;
3. Sørg for at det gjennomføres prosedyrer for hensiktsmessig innsamling, behandling (inaktivering  av patogene organismer), transport, oppbevaring eller avhending av akvatiske animalske produkter og biprodukter fra akvatiske dyr for å minimere kjente risikoer for sykdomsoverføring.

Kilden til vannet, og hvordan det kan gi en epidemiologisk tilknytning mellom akvakulturanlegget og andre oppdrettsanlegg eller ville populasjoner eller prosessanlegg, bør identifiseres og vurderes. Eksponering for transportvann og ballastvann bør vurderes.

Risikoen for at akvakulturanlegget skal bli utsatt for vann som inneholder patogene organismer, kan påvirkes av typen produksjonssystem, der sannsynligheten er høyere for halvåpne enn for halvlukkede og lukkede systemer. Alt vann som har vært i kontakt med akvatiske dyr med en dårligere eller ukjent helsestatus, utgjør en potensiell risiko for å overføre patogene organismer til akvatiske dyr med en bedre helsestatus.

Risikoen for å overføre patogene organismer via vann bør vurderes og håndteres i henhold til følgende smittereduserende tiltak:

1. Der det er mulig velg en vannkilde uten mottagelige  populasjoner av akvatiske dyr og uten potensielle patogene organismer. Slike vannkilder kan omfatte saltholdig eller fersk grunnvann, drikkevann og kunstig sjøvann. Disse vannkildene kan være spesielt egnet for akvatiske dyr med bedre helsestatus, som stamfisk.
2. Sørg for et passende nivå av overvåkning, filtrering eller desinfeksjon (i henhold til kapittel 4.4.) av vann fra kilder som sannsynligvis inneholder mottagelige arter, og som kan utgjøre en risk for overføring av patogene organismer (f.eks. hav, bekker eller innsjøer). Typen og graden av behandling som kreves, vil avhenge av de identifiserte risikoene.
3. Sørg for et passende nivå av filtrering og desinfeksjon (i henhold til kapittel 4.4.) av avløpsvann (og tilhørende filtrert avfallsvann) fra akvakulturanlegg (eller tilhørende slakterier eller prosessanlegg) der det kan være en risiko for overføring av patogene organismer til ville akvatiske dyr eller andre akvakulturanlegg med mottagelige arter. Typen og graden  av behandling som kreves, vil avhenge av de identifiserte risikoene.
4. Sørg for at plasseringen av vanninntak og avløp for halvlukkede og lukkede akvakulturanlegg, og plasseringen av halvåpne akvakulturanlegg, minimerer forurensning fra andre oppdrettsanlegg eller ville populasjoner eller prosessanlegg og tar hensyn til faktorer som avstand og vannstrømmer.
5. Sannsynligheten for inntrengning av forurenset vann, enten gjennom flom fra eksterne kilder eller fra defekt infrastruktur (f.eks. rør som lekker, blokkerte avløp, svikt i støttemurer) bør vurderes, og passende driftstiltak iverksettes.
6. Vurder risikoen og etabler prosedyrer for å behandle og avhende avløpsvann som kommer fra transport av akvatiske dyr.

Fôr laget av infiserte akvatiske dyr kan inneholde patogene organismer eller bli infisert under høsting, transport, oppbevaring eller behandling. Dårlig hygiene kan bidra til forurensning under produksjon, transport, lagring og bruk av fôr.

I lukkede eller halvlukkede produksjonssystemer er det mulig å oppnå et høyt nivå av kontroll med akvatisk dyrefôr. I halvåpne produksjonssystemer kan imidlertid, akvatiske dyr skaffe mat fra eget miljø (f.eks. bløtdyr eller ville organismer som spises av oppdrettsfisk i merder). Risikoen for smitte fra fôr til miljøet må også håndteres.

Risikoen for å overføre patogene organismer via akvatisk dyrefôr bør adresseres og håndteres ved hjelp av smittereduserende tiltak som beskrevet i kapittel 4.9., for eksempel bruk av fôr og fôringredienser som:

1. har undergått nok behandling til å inaktivere patogene organismer;
2. kommer fra kilder som er erklært fri for relevante patogene organismer eller der det har blitt erklært (f.eks. gjennom testing) at patogene organismer ikke finnes i fôret eller fôringrediensene;
3. har blitt behandlet, produsert,  lagret , transportert og utfôret på en måte som forhindrer smitte av patogene organismer.

Sannsynligheten for overføring av patogene organismer avhenger av stabiliteten til de patogene organismene i miljøet, forekomsten og type organisk materiale tilstede på overflaten, samt typen overflate og dens kapasitet til å holde på vann. Sannsynligheten for overføring av patogene organismer kan være høyere der smitteoverflater er vanskelige å rengjøre og desinfisere.

Deling av utstyr mellom akvakulturanlegg, mellom ulike produksjonsavdelinger i et akvakulturanlegg eller mellom akvakulturanlegg og behandlingsfasiliteter kan resultere i spredning av patogene organismer. Risikoen for å overføre patogene organismer via smitteførende gjenstander/materialer bør vurderes og håndteres i henhold til følgende smittereduserende tiltak:

1. Vurder sykdomsrisikoen som er tilknyttet alle smitteførende gjenstander/materialer som kommer inn i, flyttes innen eller ut fra akvakulturanlegget.
2. Sørg for at prosedyrer og infrastruktur er på plass for å rengjøre og desinfisere smitteførende gjenstander/materialer, inkludert ved utpekte leverings- og lasteområder, før innførsel til akvakulturanlegget. Anbefalinger for rengjøring og desinfeksjon av smitteførende gjenstander/materialer er beskrevet i kapittel 4.4.
3. Ikke flytt gjenstander som er vanskelige å desinfisere, eller de med høy sannsynlighet for kontaminering, ut av eller mellom anlegg.
4. Anvend de smittereduserende tiltakene som er beskrevet i punkt (a) til (c) ovenfor, ved forflytninger av  smitteførende gjenstander  mellom produksjonsavdelinger i et akvakulturanlegg basert på vurderingen av risikoen for overføring av sykdom.

Det kan inkludere akvatiske dyr som kommer inn via  vannforsyningen, predatorer, ville fugler, åtseldyr og skadedyr som gnagere. Vektorer kan også overføre patogene organismer inne i og ut av et akvakulturanlegg.

Sannsynligheten for overføring av patogene organismer via vektorer varierer med typen vektor, egenskapene  til de patogene organismene, typen produksjonssystem og graden av biosikkerhet.

Risikoen for å overføre patogene organismer gjennom vektorer bør vurderes og håndteres i henhold til følgende smittereduserende tiltak:

1. 1. Fysiske avbøtende tiltak for å hindre at vektorer kommer inn i akvakulturanlegg kan omfatte;
      1. filtrering eller overvåkning av vann som kommer inn og ut av halvlukkede og lukkede produksjonssystemer, for å hindre at ville akvatiske dyr kommer inn;
      2. avgrensing av landbaserte produksjonssystemer med gjerde eller vegg for å stoppe adgang for dyr og mennesker, men med en port for kontrollert tilgang for autorisert personale og besøkende;
      3. avgrensing av flytende produksjonssystemer med barrierer rundt anlegget for å hindre kontakt med eller inntrengning av ville akvatiske dyr eller andre dyr;
      4. dekke til utendørs- og åpne produksjonssystemer med nett for å holde fugler ute.
   2. Skadedyrkontroll.

1. Tilgangen til akvakulturanlegg for personale og besøkende bør kontrolleres ved å opprette en definert grense mellom det ytre risikoområdet og det indre biosikrede området som omfatter fasiliteter for;
   1. utfylling av et register, som skal inneholde besøkendes navn, kontaktinformasjon og detaljer om nylig eksponering for akvatiske dyr eller patogene organismer, inkludert besøk til andre akvakulturanlegg eller andre fasiliteter;
   2. skifte av klær og sko eller bruk av engangstrekk (f.eks. hetter, frakker, hansker, skotrekk);
   3. Desinfeksjon av hender og bruk av fotbad.
2. Alle besøkende bør informeres og kontrolleres for å sikre overholdelse av biosikkerhetsplanen.
3. Det bør finnes tydelig skilting for å fremme bevissthet rundt og etterlevelse av tiltakene i biosikkerhetplanen fra personale, besøkende og publikum.

En fare kan inkludere en spesifikk patogen organisme eller defineres i mer generelle termer som en gruppe patogene organismer.

Dette trinnet inkluderer identifisering og innsamling av relevant informasjon om de patogene organismene som har potensiale til å forårsake sykdommer i populasjoner av akvatiske dyr i et akvakulturanlegg.

Prosessen må ta helsestatusen til de akvatiske dyrene i anlegget og helsestatusen  til de akvatiske dyrene  i halvåpne og halvlukkede produksjonssystemer i de epidemiologisk tilknyttede områdene i betraktning. Kjente og nye sykdommer som kan påvirke oppdrettsbestanden negativt, bør identifiseres uavhengig av om de finnes i akvakulturanlegget.

For å fullføre de neste trinnene av risikovurderingen kreves informasjon om de identifiserte farene, som inkluderer  i) hyppigheten av forekomsten, ii) de biologiske egenskapene, iii) sannsynligheten for oppdagelse ved forekomst og iv) mulige smitteveier (beskrevet i paragraf 4.1.7.). Mange av farene deler de samme smitteveiene.

Formålet med risikovurderingen er å etablere et estimat på risiko, som er et produkt av sannsynligheten for og konsekvensene av at patogene organismer kommer inn i, spres i eller slippes ut fra akvakulturanlegget.

En risikovurdering kan være kvantitativ eller kvalitativ. Begge metodene krever samme  prinsipielle tilnærming for å  identifisere de nødvendige trinnene for å fastsette faren for introduksjon, etablering og spredning av faren. I en kvalitativ vurdering estimeres introduksjon og etablering ved bruk av sannsynlighetsbeskrivelser. En kvantitativ vurdering krever data for å estimere sannsynlighet. I de fleste tilfeller vil sannsynligheten for smitteoverføring og tilknyttede konsekvenser vurderes kvalitativt, men innenfor en formell risikovurderingsramme. Eksempler på beskrivelser av kvalitative estimater på sannsynlighet og konsekvens er gitt i tabell 1 og 2. Tabell 3 illustrerer hvordan estimater av sannsynlighet og konsekvens kan kombineres i en matrise for å gi et estimat på risiko. Tabell 4 gir en tolkning av estimater på risiko.

Risikovurderingen forteller om hvilke farer som må adresseres, hvilke kritiske kontrollpunkter på smitteveien som bør fokuseres på, og hvilke tiltak som mest sannsynlig vil være effektive for å redusere risikoen.

*Sannsynlighets- og konsekvensestimater kombineres ved å bruke risikomatrisen (tabell 3) for å beregne risikoestimatet.

Prosessen for risikovurdering identifiserer trinnene for mulige smitteveier som er nødvendige for at smitte skal skje, og gjør at de mest effektive sykdomsreduserende  tiltakene kan bestemmes.

Mange av farene kommer inn de samme veiene, og derfor kan reduserende tiltak være effektive mot mer enn én fare. Informasjon om farer og hvordan de kommer inn (trinn 1), skal kombineres med en vurdering av risikoen knyttet til hver smittevei (trinn 2) for å finne de mest passende og kostnadseffektive reduserende  tiltakene for smitterisikoer.

Paragraf 4.1.7. beskriver noen av de mulige reduserende tiltakene som er relevante for ulike smitteveier. De mest hensiktsmessige smittereduserende tiltakene for et spesifikt akvakulturanlegg avhenger av effektiviteten og påliteligheten til de reduserende tiltakene, typen produksjonssystem og kostnader.

Etter gjennomføringen av biosikkerhetsplanen bør farer revurderes regelmessig, og tiltak justeres i henhold til eventuelle endrede estimater for risiko.

Prosessen med å utvikle en biosikkerhetsplan varierer avhengig av formålet, graden  av biosikkerhet som passer de spesifikke produksjonssystemene, kompleksiteten til sykdomsrisikoene som må adresseres, og tilgjengeligheten av informasjon og ressurser. Det anbefales å vurdere og dokumentere følgende temaer;

1. formål, omfang og regelverkskrav for biosikkerhetsplanen;
2. informasjon om akvakulturanlegget inkludert en oppdatert plan over oppsettet av bygninger og produksjonsavdelinger (inkludert epidemiologiske avdelinger dersom de finnes, og strukturer og prosesser for å opprettholde separasjon), lasting/lossing, utpakking, behandling, lagring  av fôr, oppbevaring av biprodukter fra akvatiske dyr, resepsjonsområder, innganger og kart som viser større forflytninger av akvatiske dyr, akvatiske animalske produkter og biprodukter, vann, fôr og smitteførende gjenstander;
3. de potensielle inngangsveiene hvor patogene organismer kan komme inn i, spres innenfor  eller slippes ut fra akvakulturanlegget (se paragraf 4.1.7. ovenfor);
4. en risikoanalyse, inkludert identifikasjon av de største sykdomsfarene i akvakulturanlegget (se paragraf 4.1.8. ovenfor);
5. de smittereduserende  tiltakene som er bestemt for å adressere risikoer;
6. beredskap i tilfelle en biosikkerhetssvikt. Disse kan omfatte rapporteringskrav og nødtiltak for å utrydde patogene organismer, som avliving  og avhending av akvatiske dyr, og desinfeksjon av anlegg i henhold til kapitlene 4.4. og 7.4.;
7. interne og eksterne kommunikasjonsprosedyrer, rollen til og ansvaret til personalet i  akvakulturanlegget og viktig kontaktinformasjon, f.eks. for personale, fiskehelsebiologer eller veterinærer og den kompetente myndigheten;
8. overvåkings- og revisjonsplan;
9. vurdering av oppnådd effekt
10. standard driftsprosedyrer som kreves for å støtte gjennomføringen av de smittereduserende tiltakene som er beskrevet i biosikkerhetsplanen, beredskapsplaner og opplæringskravene til anleggspersonalet.

1. 1. Standard driftsprosedyrer (SOP-er)

Standard driftsprosedyrer beskriver rutinemessige driftsprosesser som må utføres for å sikre effekten av biosikkerhetsplanen. Hver standardprosedyre bør ha tydelige beskrivelser av formål, personalansvar, prosedyren (inkludert journalføring), forsiktighetsregler og en dato for revidering.

1. 2. Opplæring av personale

Personalet skal læres opp i bruken av standard driftsprosedyrer, inkludert utfylling av skjemaer, sjekklister og annen dokumentasjon knyttet til hver prosedyre, samt rutinemessige kommunikasjonskrav.

Biosikkerhetsplanen bør inkludere et opplæringsprogram for å sikre at alt personale har oppfattet sin rolle i gjennomføringen av biosikkerhet ved akvakulturanlegget.

1. 3. Dokumentasjon og journalføring

Biosikkerhetsplanen beskriver dokumentasjonen som er nødvendig for å vise at driften samsvarer med planen. Detaljnivået som kreves i dokumentasjonen, avhenger av resultatene i vurderingen av smitteveier.

Eksempler på dokumentasjon som kreves inkluderer utformingen av akvakulturanlegget, forflytninger  av akvatiske dyr, opprinnelsen, destinasjonen og helsestatus til de akvatiske dyrene som introduseres inn i akvakulturanlegget, karantenetiltak, registreringer av besøkende til anlegget, rømming, dyretetthet, fôring og veksthastigheter, registreringer av personellopplæring, behandlinger/vaksinering, vannkvalitet, rengjøring og desinfeksjon, antall syke dyr og dødelighet (inkludert fjerning og avhending av døde dyr), overvåking og laboratorieresultater.

1. 4. Beredskapsplaner

Prosedyrer bør utvikles og, når det er nødvendig, gjennomføres for å minimere påvirkningen av nødsituasjoner, sykdomsutbrudd eller uavklart dødelighet hos akvatiske dyr. Disse prosedyrene bør inkludere klare grenser som hjelper til med å identifisere slike hendelser og aktivere beredskapsplaner, inkludert varsling og rapporteringskrav.

1. 5. Helseovervåking

Helseovervåking som en del av biosikkerhetsplanen inkluderer overvåking av helsestatusen til akvatiske dyr i akvakulturanlegg. Overvåking bør utføres på avdelings- og anleggsnivå. Aktiviteter kan inkludere sykdomsovervåking, rutineovervåking av bestanden for viktige helse- og produksjonsparametere (f.eks. av personale, fiskehelsebiolog,  veterinær), registrering av kliniske tegn på sykdom, andel syke dyr  og dødelighet, laboratorietestresultater og analyse av denne informasjonen (f.eks. beregning av andel syke dyr  og dødelighet).

1. 6. Rutinemessig gjennomgang og revisjon

Biosikkerhetsplanen skal beskrive en systematisk revisjonsplan for å verifisere gjennomføringen og samsvar med kravene i biosikkerhetsplanen. Rutinemessig revisjon av biosikkerhetsplanen er nødvendig for å sikre at den fortsetter å adressere biosikkerhetsrisikoer på en effektiv måte.

Biosikkerhetsplanen bør også gjennomgås minst årlig eller som svar på endringer i driften til akvakulturanlegget, endringer i anleggets utforming, endringer i driften av anlegget , identifisering av en ny sykdomsrisiko eller forekomsten av en biosikkerhetshendelse. Biosikkerhetshendelser og handlinger for å løse dem bør dokumenteres for å vurdere endringer av standard driftsprosedyrer.