Biosikkerhetsplan i akvakulturanlegg

I dyrehelseregelverket er det krav om at alle godkjente akvakulturanlegg og grupper av akvakulturanlegg skal ha en biosikkerhetsplan.

Det er ikke et nytt krav at virksomheter som driver med produksjon av levende dyr skal kunne synliggjøre at de utviser nødvendig aktsomhet slik at smittsomme dyresykdommer ikke utvikles eller spres. Det følger av matloven § 19 at enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom. Plikten er konkretisert gjennom forskrift om IK-Akvakultur. Kravet om en biosikkerhetsplan kan betraktes som en ytterligere konkretisering av kravet om risikokartlegging som følger av forskrift om IK-Akvakultur § 5 bokstav f).

Biosikkerhetsplanen utgjør en viktig del av grunnlaget for å få og opprettholde en godkjenning etter dyrehelseregelverket. Planen må oppdateres ved endringer i risikobildet for det enkelte akvakulturanlegg. Alvorlige mangler ved planen kan medføre at anleggets godkjenning må trekkes tilbake. 

En god biosikkerhetsplan skal inneholde en faglig begrunnet beskrivelse av hvordan du vil:

• Unngå smitte inn i anlegget
• Unngå at smittsom sykdom utvikler seg
• Unngå å spre smittsom sykdom

Fiskesykdommer smitter på ulik måte og krever ulike smitteforebyggende tiltak. For å lage en god biosikkerhetsplan som tar hensyn til særtrekkene ved det enkelte akvakulturanlegg, er det derfor nødvendig med god kunnskap om hvilke sykdommer som mest sannsynlig vil kunne ramme fisken i det aktuelle området. Dette innebærer at en risikovurdering må ligge til grunn til grunn for utarbeidelsen av biosikkerhetsplanen. Planens kompleksitet vil avhenge av særtrekkene ved det enkelte akvakulturanlegg.

Veilederen gjelder ikke som regelverk. Veilederen omtaler de mest sentrale elementene som bør være med i en biosikkerhetsplan, og utfyller regelverket med eksempler på allment aksepterte biosikkerhetstiltak.

Når det er konkrete regelverkskrav til biosikkerhet er det vist til dette.

Ved henvisning til vedlegg til forordning (EU) 2020/691, som er gjennomført i akvabiosikkerhetsforskriften, vises det kun til den delen av vedlegget som angår biosikkerhetsplaner for enkeltanlegg. Se kort om dette under punkt 3.2 og 3.3

Veilederen omtaler i hovedsak praktiske forhold knyttet til oppdrett av fisk under norske forhold. I veilederen brukes derfor begrepet fisk og ikke akvatiske dyr.

Veilederen gjelder for alle arter av fisk, driftsformer og typer akvakulturanlegg, men det er ikke alle punkt som er relevant for alle.

Veilederen gjelder for slaktemerder så langt det passer.

Veilederen omhandler ikke kontroll og bekjempelse av lakselus. Det er en egen forskrift (forskrift om bekjempelse av lakselus i akvakulturanlegg) som omhandler krav om at alle anlegg med laksefisk i sjø, skal ha en samordnet plan for kontroll og bekjempelse av lus. Dette tema er derfor ikke tatt opp i denne veilederen.

Sjekk alltid regelverket for oppdateringer, formuleringer mv. Denne veileder er ikke et juridisk dokument.

Dyrehelseforskriften gjennomfører forordning (EU) 2016/429 (dyrehelseforordningen) og forordning (EU) 2018/1882 (kategorisering av listeførte sykdommer) i norsk regelverk.

Dyrehelseforordningen inneholder generelle krav til overvåkning, dyrehelse, kompetanse, registering godkjenning, forflytning av akvatiske dyr mv. Det er gitt mer detaljerte dyrehelsekrav i utfyllende forordninger. Forordningene er gjennomført i norsk regelverk gjennom bl.a. dyrehelseovervåkningsforskriften, dyresykdomsbekjempelsesforeskriften, akvabiosikkerhetsforskriften mv. 

Dyrehelseforordningen inneholder bestemmelser om hvem som er ansvarlig og forpliktet iht. regelverket. Et sentralt begrep innenfor regelverket er driftsansvarlig. Driftsansvarlig er den fysiske eller juridiske personen som har ansvar for dyrene. Innen akvakultur vil det vanligvis være det selskapet som søker om eller har godkjenning til drift på en lokalitet.

Det er viktig å kjenne sykdomssituasjonen for den enkelte sykdom i området og i anlegget for å kunne vurdere samlet risiko og nødvendige tiltak, f.eks. vaksinering mot enkelte sykdommer, helseovervåkning eller behov for kapasitet til rask utslakting.

For de EU-listeførte sykdommer finnes spesifikke krav til biosikkerhetstiltak i forordning 2020/689 (i dyresykdomsovervåkningsforskriften).

For listeførte sykdommer (A-, B-, C- og F-sykdommer) er det et absolutt krav til kjennskap om helsestatus og regler for flytting av fisk. Det gjelder også nasjonale krav knyttet til PD.

For sykdommer som ikke er listeført, finnes det ikke sykdomsspesifikke regelverkskrav, men det er en forventning om at næringen selv må arbeide med tiltak som kan redusere forekomst og utfordring med disse sykdommene.

Det kan gjelde særlige krav og behov for ekstra biosikkerhetstiltak i områder som ligger ved endemisk PD-sone og overvåkingssoner for PD og områder som har særlige hyppige tilfeller av ILA. Det samme kan for eksempler gjelde område som har særlige utfordringer med andre sykdommer som BKD, furunkulose, pasteurellose eller yersiniose.

Listeføring og håndtering av akvatiske sykdommer.

Ved grunn til mistanke om listeførte sykdommer skal Mattilsynet varsles umiddelbart.

Slik varsler du Mattilsynet ved grunn til mistanke eller sykdom på akvatiske dyr.

Driftsansvarlig skal kjenne til de viktigste sykdommene, observere fisken for tegn på slike sykdommer og kontakte fiskehelsepersonell så raskt som praktisk mulig, dersom det observeres tegn til sykdom. Dette gjelder også ved unormale endringer i de vanlige produksjonsparameterne som tilvekst, matlyst eller oppførsel.

Veterinær eller fiskehelsebiolog skal vurdere helsesituasjonen i hele anlegget og utføre relevante undersøkelser og prøveuttak for å fastslå årsaken. Dersom situasjonen ikke normaliserer seg, skal ny vurdering gjennomføres innen 14 dager med mindre årsaksforholdene er entydig og avklart.

Driftsansvarlige skal så snart som praktisk mulig melde fra til Mattilsynet dersom årsaksforholdene fortsatt er uavklart etter at ny vurdering er gjennomført.

Meldeplikt for listeførte sykdommer på oppdrettsfisk og andre akvatiske dyr.

Driftsansvarlig skal sørge for at veterinær eller fiskehelsebiolog (fiskehelsepersonell) utfører rutinemessig helseovervåkning basert på anleggets risiko.

Ved hver helsekontroll skal relevante opplysninger i driftsjournalen gjennomgås. Ut fra en risikovurdering skal et representativt utvalg av produksjonsenhetene inspiseres. Et representativt utvalg av nylig døde akvakulturdyr eller akvakulturdyr med unormal adferd skal obduseres og relevante undersøkelser skal gjennomføres.

Pålagte prøveuttak, for eksempel for PD, ILA eller andre sykdommer osv. skal gjennomføres i henhold til krav i forskrift.

Overvåkningsprøver (screening) er i seg selv ikke et smitteforebyggende tiltak dersom funn av agens ikke følges opp med relevante tiltak som har effekt i forhold til smittespredning. Dersom screening skal legges til grunn for eksempel før flytting av fisk/rogn, må dette ofte gjøres over en lengre periode på et målrettet utvalg av fisk.

Opplysningene skal oppbevares i minimum fire år. Det er naturlig at disse opplysningene brukes inn i biosikkerhetsarbeidet, både til en løpende overvåking og evaluering av den pågående produksjonssyklusen, men også til den påfølgende produksjonssyklusen.

Helserapporter og kategorisering av dødfisk for å fastslå årsak til dødelighet er viktige kilder for denne informasjonen i tillegg til data for utsett og dødelighet.

For anlegg som har flyttet fisk til andre anlegg (settefiskanlegg, postsmoltanlegg, matfiskanlegg som flytter sjøsatt fisk) vil det være relevant å vurdere hvordan dødelighet og helsesituasjon har vært etter flytting.

Ved søknad om godkjenning eller søknad om utvidelse av anlegg, skal driftsansvarlig likevel legge frem opplysninger om bl.a. anleggets biosikkerhetstiltak for Mattilsynet, jf. artikkel 180 i forordning (EU) 2016/429, jf. dyrehelseforskriften § 4.

Internkontrollsystemets krav til avviksbehandling, regelmessig gjennomgang av internkontrollen osv. vil også gjelde for forpliktelser og prosedyrer knyttet til arbeidet med biosikkerhet. Dette trenger derfor ikke utformes særlig i biosikkerhetsplanen.

Ny eller oppdatert kunnskap og endring i sykdomssituasjon kan medføre at det stilles nye krav til risikovurderinger og biosikkerhet på et akvakulturanlegg. Ved slike endringer må driftsansvarlig oppdatere biosikkerhetsplanen. Biosikkerhetsplanen skal være et levende dokument som oppdateres fortløpende i tråd med nye/endrede farer og ny/endret smittesituasjon.

Dersom det er usikkerhet, skal det legges en forsiktighetsvurdering til grunn når nivået for risiko og nødvendig beskyttelse fastsettes. Sykdommens alvorlighetsgrad vil være med å styre hvilke krav som stilles til de forebyggende biosikkerhetstiltakene.

Aquatic code har et kapittel som gjelder arbeid med biosikkerhetsplaner på anleggsnivå. Innholdet i kapittelet er et godt utgangspunkt for utarbeidelse av planer for det enkelte anlegg. Det er særlig kapittel 4.1 som er aktuelt. Denne er publisert på mattilsynets nettsider.

Aquatic code er en støtte i Mattilsynets arbeid med godkjenning, tilsyn og revisjoner knyttet til hva det kan forventes av en biosikkerhetsplan.

Artikkel 186 og 187 i forordning (EU) 2016/429 fastsetter minstekrav til journalføring for driftsansvarlige som driver akvakulturanlegg. Ettersom akvatiske dyr normalt ikke kan identifiseres individuelt, er det avgjørende å føre journaler over produksjon og forflytning av fisk. Selv om det er noen fellestrekk ved journaler som føres av driftsansvarlige for ulike typer akvakulturanlegg, bør best akvakulturanlegg føre journaler som er tilpasset deres drift.

I tillegg til opplysningene som kreves etter disse bestemmelsene, skal driftsansvarlige for godkjente akvakulturanlegg, føre journal over og oppbevare opplysninger om biosikkerhetsplanen for det godkjente akvakulturanlegget og dokumentasjon på at planen gjennomføres.

Denne personen trenger ikke jobbe fysisk på det enkelte anlegget, men skal ha tilstrekkelig kunnskap, kapasitet, oversikt og myndighet til å ta ansvar for biosikkerheten på anlegget. Det er naturlig at det er denne personen som er kontaktperson ved tilsyn, revisjoner eller gjennomgang av biosikkerhetsplanen. Annet personale skal rapportere til denne personen når det gjelder biosikkerhetsspørsmål.

En biosikkerhetsplan forteller mye om driften i det enkelte anlegget, og innholdet vil kunne vurderes som forretningsmessige hemmeligheter. Det vil være svært arbeidskrevende å vurdere hvert enkelt dokument som inngår i en biosikkerhetsplan for mulig innsyn.

Hovedregelen vil derfor være at detaljerte biosikkerhetsplaner er en del av internkontrollen. Internkontrollen er unntatt offentlighet fordi summen av disse er forretningshemmeligheter. Ved vedtak eller annen oppfølging kan relevante enkeltdokument være offentlig når disse er grunnlag for vedtaket.

• hvordan smitte kan komme inn i et akvakulturanlegg (eller en gruppe av akvakulturanlegg),
• hvordan smitte kan spre seg i anlegget og
• hvordan smitte kan overføres til miljø eller til andre akvakulturanlegg. 

Dette innebærer at det må ligge en risikovurdering til grunn for utarbeidelsen av biosikkerhetsplanen. For å kunne vurdere samlet risiko og særlige tiltak, som for eksempel vaksinering mot enkelte sykdommer, overvåking eller screening, eller behov for kapasitet knyttet til rask utslakting, må sykdomssituasjonen for den enkelte sykdom i området og anlegget være kjent.

For at biosikkerhetstiltakene skal være målrettede, må farer kartlegges. Deretter må risikoen knyttet til de aktuelle farene vurderes. Det må videre utarbeides forebyggende tiltak og planer for å redusere risikoen.

Risiko vil variere med type anlegg, geografisk plassering, avstandsforhold, flytting av fisk og hvor oppdrettsintensivt et område er. Det vil være behov for ulike konkrete smitteforebyggende tiltak avhengig av agens.

Planen skal vise hvilke biosikkerhetstiltak som må settes inn for å redusere identifiserte risiko i det aktuelle anlegget/området.

Biosikkerhetsplanens kompleksitet avhenger av særtrekkene ved hvert enkelt akvakulturanlegg eller hver gruppe av anlegg, og av hvilke tiltak som kreves for å redusere den aktuelle sykdomsrisikoen.

Biosikkerhetsplanen skal bestå av generelle biosikkerhetstiltak for blant annet dødfiskhåndtering, vask mellom innsett, brakklegging og besøksrutiner. Vedlegg 1 til utfyllende forordning (EU) 2020/691, som er gjennomført i akvabiosikkerhetsforskriften, lister opp elementer som driftsansvarlig som et minimum må ta hensyn til i biosikkerhetsplanen. I de fleste tilfeller vil risikobildet tilsi at minimumskravene ikke er tilstrekkelig.

For de listeførte sykdommene finnes det i tillegg spesifikke biosikkerhetstiltak, avhengig av kategori av gjeldende sykdom (A-C), og for C-sykdommer avhengig av om det er fastsatt et utryddelsesprogram. Disse finner vi i forordning (EU) 2020/689 (i dyrehelseovervåkningsforskriften) og er absolutte krav som skal følges. Eksempel på slike absolutte krav er at det kun kan settes ut eller flyttes fisk som ikke setter helsestatusen til i bestemmelsesanlegget i fare. Et annet eksempel er lengden på brakkleggingstid hvis sykdom oppstår og krav til vask og desinfeksjon av utstyr ved sykdomsutbrudd.

Det finnes tilfeller der det er flere eiere av fisken som står i et godkjent akvakulturanlegg, og der driften er felles, med bruk av felles utstyr, mannskap, ofte også flåte og dødfiskhåndtering.

Anlegg med samdrift og samlokalisering i samsvar med akvakulturlovgivingen, må ha en felles risikovurdering og biosikkerhetsplan for alle virksomheter som har fisk i anlegget. Det skal være en felles biosikkerhetsansvarlig for alle aktører som driver på anlegget. Biosikkerhetsplanen må da gjenspeile den risikoen det kan medføre å ha en smittemessig enhet med svært mye fisk i forhold til f.eks. beredskap. Tiltak ved påvising av listeført sykdom vil da også måtte gjelde for hele anlegget.

Det må framgå tydelig hvilke anlegg planen gjelder for, og tiltakene i planen må være tilpasset de ulike anleggene. Biosikkerhetsplanen er forpliktende for driftsansvarlige for alle anleggene i gruppen.

Ansvaret for å gjennomføre tiltakene i biosikkerhetsplanen skal enten ligge hos den driftsansvarlige for hvert enkelt anlegg i gruppen, eller hos den driftsansvarlige for gruppen dersom anleggene i gruppen drives av samme driftsansvarlige.

Godkjenning av grupper av akvakulturanlegg (PDF)

Det er en særlig risiko knyttet til klinisk og subklinisk syk fisk, og fisk med ukjent helsestatus.

Risiko for smitte via inntak av biologisk materiale vil variere avhengig av stadium, opphav og risiko i anlegget fisken eller rognen kommer fra. 

Det er generelt høyere risiko

• når det tas inn biologisk materiale fra flere anlegg
• jo lenger ut i produksjonssyklusen fisken har kommet til
• ved flytting over større avstander
• ved inntak av fisk som ikke har vært i desinfisert sjøvann eller smittesikkert ferskvann

Fiskegrupper som settes ut/flyttes skal ikke vise tegn på sykdom. Det skal ikke være uavklart dødelighet i anlegget fisken kommer fra.

Fiskegrupper som flyttes eller settes ut skal være friske og av en størrelse og kondisjon som gjør at de ikke utsettes for unødige påkjenninger og belastninger.

Fisk skal ikke settes ut i et akvakulturanlegg med pågående klinisk sykdomsutbrudd dersom det er grunn til å tro at fisken som settes ut vil bli syk og påføres unødige påkjenninger.

Sjøvannstoleranse skal være dokumentert for settefisk av laksefisk.

Det må være rutiner som viser hvordan helsestatus til fisk som skal settes ut er vurdert og dokumentert og hvilke stoppkriterier som gjelder ved sykdom eller tilstand som kan påvirke helsesituasjonen til fisken.

Vurdering av helsestatus gjøres også ved flytting av fisk innad i et anlegg mellom ulike avdelinger.

Dokumentasjon på nylig gjennomført kontroll av helsestatus og helsehistorikk for fisken må være mottatt og vurdert før fisken tas inn i anlegget. De fleste anlegg har i praksis ingen mulighet for karantene av mottatt fisk.

Der det ikke finnes spesifiserte krav i regelverket blir det opp til en risikovurdering om virksomheten vil sette krav til sykdommen.

Latente sykdommer kan bryte ut ved smoltifisering, transport eller flytting til nytt miljø.

Langvarig målrettet overvåking har langt høyre verdi enn ett enkelt prøveuttak av tilfeldig frisk fisk. Helseovervåkning må være ekstra nøye etter utsett og flytting, og beredskap for å sette inn tiltak må være høy.

Det er krav i akvakulturdriftsforskriften og i regelverket for håndtering av animalske biprodukt for opptak og håndtering av dødfisk. Det er presisert i akvabiosikkerhetsforskriften at fisk som er død som følge av smittsom sykdom skal behandles som kategori 2.

Dødeligheten skal kontrolleres og dødfisk skal tas ut av produksjonsenheten minimum daglig. Fjerning av dødfisk kan unnlates når det er åpenbart unødvendig. Det skal sikres at døde fisk er fjernet fra merd eller kar før lasting til transportenhet. Fisk som har dødd under transport til akvakulturanlegget, unntatt ved massedød under transport, skal tas imot av anlegget og håndteres i deres system.

Dødfisk og deler eller avskjær av slike skal lagres i lukket beholder eller annen lukket innretning uten avrenning og med tilstrekkelig lagringskapasitet. Dødfisk og annet avfall fra fisk skal omgående kvernes og ensileres til pH under 4. 

Virksomheten må ha en plan for håndtering av store mengder dødfisk og bekrivelse av reservekapasitet. Dersom det brukes båter til opptak og håndtering av dødfisk fra flere anlegg skal det være egne biosikkerhetstiltak for dette. 

Dette kan skje til og fra andre oppdrettsanlegg eller villfisk i vannkilden, slakterier og notvaskeri, via transport- og ballastvann og fra avløp til inntak til eget anlegg i landbaserte anlegg. Vann som brukes til behandling mot sykdommer kan også spre smitte. Dette har betydning for risikovurderingen og nødvendige biosikkerhetstiltak.

Det er krav til slakterier og tilvirkingsanlegg om å behandle (desinfisere) utslippsvann i slakteriforskriften.

Det er krav til behandling av transportvann i transportforskriften.

Hvis mulig bør det brukes vannkilder hvor det ikke finnes fisk/patogener (behandlet vann, grunnvann mv.)

• Behandling av inntaks- og avløpsvann bør være tilpasset relevante patogener.
• Landbaserte anlegg bør ha desinfeksjon av alt sjøvann inn i anlegget.
• Ferskvann bør desinfiseres dersom det er villfisk i vannkilden som kan innebære en smitterisiko. Ved etablering av nye anlegg med nye vannkilder, bør vannkilden undersøkes med tanke på mulig smitteførende villfisk.
• Avløpsvann bør desinfiseres når dette kan medføre en smittefare for omliggende miljø.

Kommersielt fôr må være produsert slik at råvarer med akvatisk opphav ikke skal utgjøre en smitterisiko.

Dersom dette ikke kan unngås, skal prosedyrer og protokoll for rengjøring og desinfisering av utstyret følges. Med utstyr menes også fartøy som brukes til arbeid på anlegg og som kan medføre smitterisiko.

Eksempler på utstyr som passivt kan overføre smittestoffer:

• Servicebåter
• Dykkere 
• Avlusingsfartøy 
• Opptak av dødfisk 
• Henting av ensilasje 
• Slaktebåter 
• Nøter, presenninger, kulerader osv. 
• Annet utstyr 
• Vann til ferskvannsbehandling 
• Fôr- og bipropduktfartøy og -biler 

Sikre gode rutiner og infrastruktur for levering av og mottak av utstyr som deles med andre anlegg/andre områder.

Hvilke tiltak som er nødvendige vil avhenge av:

• hvor enkel/vanskelig renholdsprosedyren er
• avstanden mellom merder/anlegg hvor felles utstyr benyttes
• om utstyret er innleid fra eksterne eller kontrollert av den samme driftsansvarlige?
• om utstyret bare brukes i naboanlegg med samme smittestatus og samordnet drift eller om utstyret flyttes over større avstander. 

Utstyr som er vanskelig å rengjøre skal ikke flyttes. Alternativt kan det tas på land og demonteres (hvis mulig), eller ligge brakk en periode. For høyrisikoutstyr, som avlusingsutstyr, bør det være grundig renholdskontoll ved flytting mellom anlegg.

Det er krav om at personellets arbeidstøy og sko skal brukes kun på anlegget, men hvor ofte det skal vaskes og desinfiseres er opp til virksomheten å vurdere ut fra en risiko.

Driftsansvarlig skal ha rutiner for å kontrollere renhold av transportmidler som brukes til transport av fisk til og fra anlegget. Dette gjelder også for andre fartøy som brukes i anlegget som behandlingsfartøy, slakte- og bløggebåter, fartøy som brukes til rengjøring, spyling av not eller annet arbeid som kan medføre smittefare til eller fra anlegget. Slike rutiner må beskrives, og ansvaret må være tydelig plassert.

Det skal være innført egnede tiltak for å bekjempe predatorer, der det er tatt hensyn til den risikoen for spredning av sykdommer som disse predatorene utgjør, og akvakulturanleggets miljømessige begrensninger.

Avhengig av lokaliteten (åpen, lukket, landbasert, i sjø mv) kreves fysisk hindre og god skadedyrkontroll.

Disse besøkende skal enten bruke vernetøy og vernesko som utleveres på akvakulturanlegget, eller rengjøre og desinfisere vernetøy og vernesko som de har med seg, når de kommer til akvakulturanlegget og, dersom det gjelder tøy og sko til flergangsbruk, når de drar fra anlegget.

Det skal redegjøres for at virksomheten har:

• Besøksprotokoller for besøkende for å få frem opplysninger om nylig kontakt med andre anlegg som kan medføre risiko for smitteoverføring.
• Rutiner for å opplyse om relevante biosikkerhetstiltak ut fra formålet med besøket på anlegget.
• Rutiner for bekledning (besøksklær, overtrekksklær, fotbad mv.) avhengig av risikovurdering.

Biosikkerhetsplanen bør beskrive alle nødvendige tiltak slik at egne vurderinger fra Mattilsynet om transport, flytting av utstyr, rengjøring av anlegg osv. er unødvendige.  

• Håndtering av syk fisk 
  • Beskrivelse av hvordan fjerning av syk fisk og svimere skjer.
• Opptak og håndtering av dødfisk
  • Kapasitet og beredskap
• Beredskap for utslakting 
  • Planer for utslakting, ev. avliving av fisk dersom det avdekkes alvorlig sykdom 
  • Hvilke sykdommer og tilstander gjelder dette for 
  • Transport til slakting 
  • Hvor lang tid utslakting vil ta

Vaksinering av oppdrettsfisk er et grunnleggende, relevant smitteforbyggende tiltak. Uvaksinert fisk, bidrar til økt fare for sykdomsutbrudd. Det kan føre til at mange fisk dør, økt lidelse og til økt bruk av antibiotika. Vaksinering skal skje slik at anbefalt antall døgngrader fra vaksinering til smittekontakt oppfylles. 

Laksefisk

Ved produksjon av laksefisk vil vaksinering mot de aktuelle bakteriesykdommene vibriose, kaldtvannsvibriose, furunkulose og vintersår regnes som helt nødvendig i alle anlegg. 

Vaksinering mot yersiniose bør skje i settefiskanlegg der smitte er påvist og for fisk som settes ut fra slike settefiskanlegg. 

I områder og i anlegg som har problemer med yersiniose bør det ikke settes ut uvaksinert fisk. 

Effektive vaksiner mot PD vil kunne gi mindre omfattende sykdomsutbrudd, mindre lidelse for fisk og redusert smittespredning. I grenseområdene mot overvåkingssonene for PD (PO 1 og PO 6) bør vaksinering mot PD brukes i alle anlegg som ett av flere tiltak for å forebygge smittespredning fra endemisk PD-sone.

Drift i adskilte avdelinger  

Driften i alle anlegg og driften i adskilte avdelinger i et anlegg bør skje etter alt inn/alt ut-prinsippet. Utstyr og lokaler i akvakulturanlegget skal så langt det er mulig, rengjøres og desinfiseres etter hver produksjonssyklus. Alle deler av et anlegg må regnes som enten utstyr eller lokaler. 

Brakklegging i sjø  

Hovedregelen i dagens regelverk er at anlegg i sjø skal brakklegges i to måneder etter tømming og rengjøring av anlegget, mellom hver produksjonssyklus. 

Med en rekke nye produksjonsformer er det ikke lenger like tydelig hva som utgjør en produksjonssyklus. For anlegg som har kortere produksjonssykluser og der utstyret kan rengjøres og desinfiseres på en forsvarlig måte, kan det vurderes en annen tilnærming til praksisen for brakklegging. 

Brakkleggingsområder i sjø  

Etablert praksis tilsier at felles brakklegging bør være på minst én måned i hvert brakkleggingsområde. Forpliktende samarbeid som kommer frem av biosikkerhetsplanen legges til grunn av Mattilsynet ved søknader om nye etableringer i området. 

Regelmessig rengjøring i landbaserte anlegg  

Anlegg på land må ha driftsrutiner som sikrer at mulig smitte ikke overføres mellom ulike fiskegrupper. Dette innebærer behov for rutiner for regelmessig vask og desinfeksjon av kar, utstyr og rørgater før fisk flyttes inn i anlegget.  

Det må synliggjøres hvilke rutiner virksomheten har for å overvåke forekomst av og eventuelt fjerning av fisk som lever i rørgater. 

RAS-anlegg  

Behovet for regelmessig vask og desinfeksjon av biofilter må vurderes i det enkelte anlegg. 
Sammenhengende drift uten renhold mellom hver fiskegruppe medfører en økt risiko som kan kreve at anlegget har helt adskilte avdelinger der fisk ikke flyttes mellom avdelingene.  

Det må være klare kriterier i biosikkerhetsplanen for når vask og desinfeksjon også av biofilter skal gjennomføres basert på sykdomssituasjonen i anlegget. Dette må følges av en plan på helseovervåkning og kunnskap om sykdomssituasjonen på fisk fra anlegget etter utsett eller flytting. Biosikkerhetsplanen må inneholde konkrete planer for hvordan arbeidet med vask og desinfeksjon skal gjennomføres på en effektiv og forsvarlig måte.