1. The page is not available in english
    English homepage

3. Forsvarlig behandling med IMM

Som dyrehelsepersonell har du ansvar for at fisken får forsvarlig behandling mot lakselus.

Alle behandlingsmetoder som krever at fisken håndteres, er en påkjenning for fisken. Det gjelder ikke bare selve behandlingen, men også nødvendig håndtering før og etter. Du må altså vurdere den samlede belastningen fisken utsettes for som følge av håndteringen og behandlingen. Behandlingen skal være i tråd med faglige og etiske normer og krav i dyrevelferdsloven.

Kravet til å beskytte dyr mot unødige påkjenninger og belastninger gjelder til enhver tid, og kan ikke settes til side for å ta hensyn til forhold loven ikke ivaretar. Hensyn til økonomi, slaktekapasitet, bærekraft etc., kan kun vektlegges når hensynene som dyrevelferdsloven skal fremme er ivaretatt. Du må holde deg oppdatert på ny relevant kunnskap av betydning for behandlingsformen. 

Regelverk

Dyrehelsepersonelloven §§ 1, 12 og 13 og § 23 første ledd punkt 1 og 3

Kapittel 1. Formål, definisjoner og virkeområde

§ 1. Lovens formål

Lovens formål er å bidra til at dyrehelsepersonell utøver forsvarlig virksomhet og dermed bidrar til god dyrehelse, forsvarlig dyrevern, trygg mat og ivaretakelse av miljøhensyn.

§ 2. Definisjoner

Med dyrehelsepersonell forstås i denne loven personer som har autorisasjon eller lisens etter §§ 4 og 5 og personer som har rett til å arbeide midlertidig som dyrehelsepersonell uten norsk autorisasjon.
Med akvatiske dyr forstås i denne loven vannlevende dyr, herunder sjøpattedyr, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av vannlevende dyr.

§ 3. Lovens virkeområde

Loven gjelder for dyrehelsepersonell i riket.
Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

§ 3 a. Kommunens ansvar

Kommunene skal sørge for tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell.
Kommunene har ansvar for å organisere en klinisk veterinærvakt utenom ordinær arbeidstid.

§ 12. Dyrehelsepersonells plikter

Dyrehelsepersonells plikter innen sitt fagområde er
  1. 1.
    å arbeide for velferd og sunnhet hos dyr, herunder viltlevende dyrebestander,
  2. 2.
    å medvirke til etisk og miljømessig forsvarlig dyrehold,
  3. 3.
    å verne samfunnet mot fare og skader forårsaket av dyresjukdommer eller av næringsmidler og produkter av animalsk opprinnelse.

§ 13. Utøvelse av virksomhet m.m.

Dyrehelsepersonell kan utøve slik virksomhet som utdanningen kvalifiserer til innen de rammene denne og andre relevante lover setter.
Dyrehelsepersonell har plikt til å utøve sin virksomhet på en faglig forsvarlig måte.
Departementet kan i medhold av § 5 knytte vilkår til lisens og herunder bestemme at innehaver skal være underlagt tilsyn av annet dyrehelsepersonell.

§ 23. Forsvarlig virksomhet

Dyrehelsepersonell plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig og skal herunder
  1. 1.
    holde sine relevante faglige ferdigheter og kunnskaper ved like,
  2. 2.
    være bevisst egne faglige begrensninger,
  3. 3.
    sikre kvaliteten på sine tjenester og påse at virksomheten og tjenestene planlegges og utføres i samsvar med allment aksepterte faglige og etiske normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift,
  4. 4.
    dersom pasientenes tilstand krever spesiell behandling som en ikke behersker selv, henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr og
  5. 5.
    gjøre seg kjent med de reglene som gjelder og følge de bestemmelsene som er gitt for utøvelse av egen virksomhet.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere krav til hvordan virksomheter skal drives.
Se hele loven (lovdata.no)

Kilde: Lovdata.no

Dyrevelferdsloven §§ 3 og 9

§ 3. Generelt om behandling av dyr

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

§ 9. Medisinsk og kirurgisk behandling

Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.
Ved smertefulle inngrep skal det nyttes nødvendig bedøvelse og smertelindring.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om medisinsk og kirurgisk behandling, herunder fastsette vilkår for eller forby visse former for slik behandling og gjøre unntak fra andre ledd.
Se hele loven (lovdata.no)

Kilde: Lovdata.no

3.1 Før en eventuell behandling

Selv om dyreholder har påvist nivåer av lus på fisken som kan tilsi behov for behandling, er det du som dyrehelsepersonell som skal vurdere om det er forsvarlig å behandle. 

3.1.1 Beslutningsgrunnlag

For å ta stilling til om det er grunnlag for å sette i gang en behandling, må du som dyrehelsepersonell gjøre det følgende.

Du må

  • kartlegge lusestatus, fiskehelsestatus og anamnese 
  • veie ulempene for fisken opp mot forventet effekt av behandlingen 
  • ta hensyn til risikoen for resistensutvikling ved gjentatte behandlinger 

Det er god praksis å gjøre en grundig vurdering av fiskehelsestatus før en eventuell behandling. Dersom helsestatus tilsier at fisken ikke tåler behandling, skal dyreholder få beskjed om det. Fisken kan for eksempel ha andre sykdommer i tillegg til lakselus, eller allerede ha vært gjennom flere belastende behandlinger. Siden situasjonen til fisken kan endre seg, skal det sikres at fiskehelsestatusen ved behandlingstidspunktet er ajourført og lagt til grunn for behandlingsplanen. 

Vurderingene og beslutningene skal journalføres. 

Eksempel 2. Hvordan vurderer Mattilsynet om det er forsvarlig å behandle fisken?

Situasjon

I et område har det erfaringsmessig vist seg at dersom enkeltanlegg mister kontrollen over lus, vil det føre til store problemer for andre lokaliteter i området.

En av lokalitetene i området begynte å få lus. Fiskens helsestatus var redusert som følge av et komplisert sykdomsbilde. Dyrehelsepersonell vurderte det slik at det var risiko for høy dødelighet ved behandling av fisken.

I området var det i tillegg lite slaktekapasitet. Dyrehelsepersonell mente at utslakting av lokaliteten ville ta lang tid, og at det dermed ville ha store konsekvenser for lusesituasjonen for området dersom fisken i lokaliteten ikke ble behandlet mot lus.

Dyrehelsepersonellet konkluderte med at fisken måtte behandles.

Mattilsynets vurdering

I bekjempelsen mot lakselus vil forebyggende arbeid alltid være å foretrekke framfor «brannslukking» med behandlinger. Derfor er det et krav til at dyreholdere i et område, sammen skal utarbeide en plan for effektiv kontroll og bekjempelse av lakselus.

I vurderingen av om en konkret behandling kan gjennomføres på en forsvarlig måte, kan det være flere hensyn som må ivaretas. Dyrehelsepersonell skal imidlertid legge avgjørende vekt på hensynene som kreves i loven som regulerer dyrehelsepersonells virksomhet. For at en behandling skal være forsvarlig, må dyrets velferd ivaretas, og behandlingen skal gi effekt på sykdommen. Dette betyr at hensynet til dyrets velferd går foran ev. faglige, økonomiske eller andre interesser hos dyrehelsepersonell og dyreholder. At det var liten slaktekapasitet i området og at området kan miste kontrollen over lusesituasjonen er ikke hensyn som er relevant i vurderingen av om fisk skal behandles mot en sykdom.

Dyreholder har ansvar for å sikre nødvendig beredskap for fisken i anlegget i det daglige og for ev. krisesituasjoner, inkludert tilstrekkelig slaktekapasitet. Man må regne med at fisk i oppdrettsanlegg kan bli syk, og utslakting vil noen ganger være en konsekvens ved sykdomsutbrudd.

I dette tilfellet var risikoen for og konsekvensene av belastningene for store til at en forsvarlig behandling kunne gjennomføres. Dyrehelsepersonell skal ikke gjennomføre uforsvarlige behandlinger for å kompensere for dyreeiers manglende regelverksetterlevelse.

Mattilsynet vurderer at dyrehelsepersonellet opptrådte uforsvarlig og dermed i strid med kravene for deres virksomhet.

Eksempel 3. Hvordan vurderer Mattilsynet om det er forsvarlig å behandle fisken? 

Situasjon

I et område med flere anlegg hadde det vært en vanskelig periode med mye lus, og fisken i området var behandlet flere ganger. Fisken i en merd i ett av anleggene hadde forhøyet dødelighet, og det var påvist svekket gjellehelse på fisken i merden. Fiskehelsepersonell vurderte at det var risiko for håndteringsdødelighet.

Fisken var 5 kg og dermed slakteklar. På dette tidspunktet var det liten kapasitet på slakteriene.

Dyrehelsepersonell vurderte fisken, og valgte å behandle den. I vurderingen telte lite slaktekapasitet og ønsket fra dyreholder om å oppnå en høyere slaktevekt på fisken.

Mattilsynets vurdering

Dårlig slaktekapasitet på slakteriet(ene) er ikke et hensyn dyrehelsepersonell skal ta stilling til i sin vurdering av om fisken kan behandles.

Alle ikke-medikamentelle behandlingsformer påfører fisken belastninger og fisken skal tåle belastningen.

Det var forøket dødelighet i fiskegruppen, og det var påvist svekket gjellehelse. Fiskehelsepersonellet utsatte fisken for en risiko ved å behandle fisken. Det er ikke forsvarlig å utsette slakteklar, gjellesvekket fisk for risikoen behandlingen utgjør. Behandlingen var uforsvarlig og dermed ulovlig.

Eksempel 4. Hvordan vurderer Mattilsynet om det er forsvarlig å behandle fisken?

Situasjon

En gruppe fisk var svekket etter flere behandlinger, den hadde gjelleproblemer og forøket dødelighet. Dyrehelsepersonellet som vurderte fisken, mente at en behandling var forsvarlig dersom det var bløggebåt tilgjengelig under behandling.

Mattilsynets vurdering

Bruk av bløggebåt gjør ikke en behandling forsvarlig. En bløggebåt kan slakte håndteringssvak fisk ved oppdrettsanlegget og dermed hindre at den blir utsatt for belastningen med transport til slakteriet.

Bruk av bløggebåt vil ikke kunne sikre fiskevelferden for fisken som blir behandlet. Andre hensyn, som f.eks. å sikre at fisken kan brukes til mat, er ikke relevant for fiskevelferden eller andre forhold som dyrehelsepersonell skal vurdere. Dersom det er stor fare for at fisk dør eller har dårlig velferd under en behandling, skal ikke fisken behandles. Andre hensyn kan tillegges vekt når krav til forsvarlig virksomhet og forsvarlig dyrevelferd er ivaretatt.

3.1.2 Valg av metode

Disse kravene gjelder når du velger metode.

Behandlingsmetoden du velger må 

  • være dokumentert egnet til å ivareta fiskens velferd 
  • ha dokumentert effekt 
  • ivareta hensynet til å redusere og forebygge resistensutvikling 

Det skal velges en behandling som er egnet til å ivareta det aktuelle dyrets funksjonsevne og livskvalitet. Hva som til enhver tid regnes som akseptabel praksis som er egnet til å ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet, vil kunne endres over tid og påvirkes av kunnskap og tilgjengelige metoder i tillegg til samfunnsholdninger. 
 
Beslutningsgrunnlaget for valgt metode skal føres i journalen.

Eksempel 5. Hvordan vurderer Mattilsynet valg av metode?

Situasjon

Dyrehelsepersonell har vurdert at det er forsvarlig å gjennomføre behandling av fisk i et oppdrettsanlegg med metodene a), b), c) og d) som alle har dokumentasjon som viser egnethet for velferd. Dyrehelsepersonell vurderte det slik at metode d) var best egnet for å ivareta dyrevelferd og effekt.

Dyreholder hadde inngått avtale med eksternt selskap for behandling av fisk med metode a) og med metode b). På tidspunktet når fisken skulle behandles ble metode d) brukt av andre oppdrettere i området og var derfor ikke tilgjengelig.

Dyrehelsepersonell valgte metode a) og behandling ble gjennomført i tråd med anvisning i brukermanual, metodebeskrivelse og egen behandlingsplan.

3,5 % av behandlet fisk døde. Var valg av metode og gjennomføring av behandling forsvarlig?

Mattilsynets vurdering

Hvilke metoder som er forsvarlige vil kunne endre seg med kunnskap og samfunnsholdninger.

I praksis kan det skje at kun noen metoder av flere mulige er tilgjengelige. Det innebærer god dyrehelsepraksis å velge metoden som gir best velferd. I noen situasjoner kan imidlertid valget stå mellom andre metoder, som også er forsvarlige og som er dokumentert egnet.

Om valg av metode og etterfølgende behandling har vært forsvarlig vurderes med bakgrunn i om dyrehelsepersonellet har gjort det som med rimelighet kan forventes i situasjonen.

Mattilsynet vil vurdere hvordan dyrehelsepersonellet vurderte situasjonen og deretter gjennomførte behandlingen gitt en situasjon med to behandlingsalternativer tilgjengelig. Vi vil ikke ta stilling til hvordan dyrehelsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon dersom flere behandlingsmetoder var tilgjengelig.

Vi vurderer at valg av metode og behandling var forsvarlig.

Krav til dokumentasjon av metoden

Dokumentasjonen skal vise at metoden/utstyret 

  • er prøvd ut på fisk 
  • er egnet ut fra hensynet til fiskens velferd 
  • har effekt på de stadiene av lus som metoden skal brukes mot

Det er ulovlig å bruke metoder og utstyr uten slik dokumentasjon. Dokumentasjonen må være framskaffet i tråd med kravene i regelverket (forsøksdyrforskriften eller akvakulturdriftsforskriften). Dette gjelder også for ulike varianter av en metode, f.eks. med andre temperaturer, vannkvalitet, trykk osv. enn de som er prøvd ut og dokumentert. Metoder som kombinerer ulike metoder som hver for seg har dokumentasjonen som kreves, må ha dokumentasjon for hvordan metodene i kombinasjon påvirker effekt og velferd. 
Mattilsynet har utarbeidet en veileder om fiskevelferd ved utvikling og bruk av metoder, utstyr og teknologi

Hva som ligger i begrepet unødige påkjenninger og belastninger, slik kravet er formulert i dyrevelferdslovens § 3, kan endre seg med kunnskap og holdninger. Det vil være en avveining mellom stresspåvirkningen og smerten behandlingen gir, og den forventede positive effekten behandlingen vil ha på fiskens helse og velferd på kort og lang sikt. Det vil si at dersom behandlingen har god effekt, kan man akseptere noe mer ubehag enn dersom behandlingen har lavere effekt.

For å unngå bruk av belastende ikke-medikamentelle metoder, må det være dokumentert at metoden har effekt på de stadiene av lus som den skal brukes mot.

Eksempel 6. Hvordan vurderer Mattilsynet dokumentasjon av metode?

Situasjon

Dyrehelsepersonell hadde vurdert det som forsvarlig å bruke

varmtvannsbehandling for behandling av et anlegg. I behandlingsplanen og instruks til medhjelper stod det at det ikke var anbefalt mer enn 34°C for behandlingsvannet, men at det var mulig å bruke opptil 36°C ved løpende evaluering av fiskevelferden.

Mattilsynets vurdering

Dyrehelsepersonell laget behandlingsplan i forkant av behandlingen. Behandlingsplanen åpnet for bruk av temperaturer som det ikke forelå dokumentasjon på. Når det åpnes for en endring av en metode utover det metoden har dokumentasjon på, anviser man en metode uten dokumentasjon på velferdsmessig egnethet.

I noen situasjoner kan det aksepteres at dyrehelsepersonell avviker noe fra en metodedokumentasjon ut fra en klinisk vurdering. Typisk vil være en akuttsituasjon for å unngå unødig lidelse eller død. Situasjonen i dette tilfellet var ikke en slik akutt situasjon. Anvisningen ble gitt i forkant. Behandlingsanvisningen var i strid med dyrehelsepersonells krav til forsvarlig virksomhet.

Forebygging av resistensutvikling

Forebygging av resistens er et grunnleggende hensyn ved all behandling, ikke bare når det brukes legemidler. Også med IMM er det en risiko for utvikling av resistens, for eksempel gjennom at parasitter kan tolerere varmere vann, utvikle bedre osmoregulering mot ferskvann og sterkere festeevne. Jo flere ganger fisken behandles, desto større fare er det for at parasittene utvikler resistens.

Generelle råd for å unngå resistensutvikling: 

  • Ikke bruk metoder hvis det er mistanke om økt toleranse hos parasittene. 
  • Ikke bruk samme metode flere ganger på rad, varier i stedet mellom tilgjengelige metoder. 
  • Unngå å behandle alle merdene dersom det ikke er behov for det. 
  • Sørg for å samle opp eksponerte lus. 

3.1.3 Oppdatert kunnskap

Faglige normer utvikler seg over tid, typisk ved at det kommer ny kunnskap, men det kan også handle om endrede etiske vurderinger. Som dyrehelsepersonell må du derfor holde deg oppdatert.

Siden loven retter seg mot dyrehelsepersonell som individ/enkeltperson, er den enkelte selv ansvarlig for å holde seg oppdatert. Ved å bruke faglige oppdaterte retningslinjer, produsentenes brukerveiledninger, ny kunnskap fra vitenskapelige institusjoner, avgjørelser fra offentlige myndigheter og informasjon fra oppdaterte og erfarne kollegaer, kan dyrehelsepersonell sikre forsvarlig behandling. Når det kommer resultater fra anerkjent forskning, har dyrehelsepersonell plikt til å ta kunnskapen med i sine vurderinger, konklusjoner og behandlingsplaner.

Eksempel 7. Dyrehelsepersonell plikter å ta i bruk ny kunnskap

Situasjon

Et oppdrettsanlegg har behandlet fisken med ferskvann i januar og juni. I løpet av oktober øker luseantallet og dyrehelsepersonell anviser en ny ferskvannsbehandling av fisken i anlegget.

Mattilsynets vurdering

I de siste årene har ferskvannsbehandling mot lakselus og andre parasitter (f.eks. AGD) økt i omfang.

Risikovurderinger og overvåking viser at lakselusen gjennom gjentatte ferskvannbehandlinger kan øke sin toleranse for ferskvann. Dette kan få konsekvenser for resistensutviklingen i oppdrettsanleggene og for viltlevende laksefisk som oppholder seg i fjordene.

Vitenskapelige institusjoner har utarbeidet anbefaling for ferskvannsbehandling, se lenker under boksen.

Når det kommer ny og oppdatert kunnskap fra vitenskapelige institusjoner, plikter dyrehelsepersonell å ta kunnskapen med i sine vurderinger og konklusjoner, i anvisninger til dyreholder og i instruks til medhjelper. 

Dyrehelsepersonells virksomhet i dette tilfellet er ikke forsvarlig og dermed ulovlig.

Relevante anbefalinger for ferskvannsbehandling i eksempel 7:

Regelverk
Dyrehelsepersonelloven § 23, første ledd
§ 23. Forsvarlig virksomhet
Dyrehelsepersonell plikter å utøve sin virksomhet forsvarlig og skal herunder
  1. 1.
    holde sine relevante faglige ferdigheter og kunnskaper ved like,
  2. 2.
    være bevisst egne faglige begrensninger,
  3. 3.
    sikre kvaliteten på sine tjenester og påse at virksomheten og tjenestene planlegges og utføres i samsvar med allment aksepterte faglige og etiske normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift,
  4. 4.
    dersom pasientenes tilstand krever spesiell behandling som en ikke behersker selv, henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr og
  5. 5.
    gjøre seg kjent med de reglene som gjelder og følge de bestemmelsene som er gitt for utøvelse av egen virksomhet.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere krav til hvordan virksomheter skal drives.
Se hele loven (lovdata.no)

Kilde: Lovdata.no

3.1.4 Planlegging av behandling

Hvis vurderingen viser at det er riktig å behandle fisken, må dyrehelsepersonellet lage en behandlingsplan.

Planen må 

  • beskrive fremgangsmåten 
  • beskrive hvordan eventuelle medhjelpere skal brukes 
  • beskrive overvåkningsrutiner 
  • sette kriterier for korrigerende tiltak 
  • sette stoppkriterier 
  • bestemme hvilke evalueringskriterier som skal brukes etter behandlingen. 

Beskrive framgangsmåte 

Behandlingsplanen skal beskrive tiltakene som skal gjennomføres, og hvordan behandlingen skal følges opp underveis. 

Planen må også beskrive hvem som skal gjennomføre de ulike trinnene av behandlingen, både teknisk gjennomføring, oppfølging av velferd og vurdering av behandlingseffekt under og etter behandlingen. 

Det er kun dyrehelsepersonell som har lov til å iverksette behandling av fisk mot sykdom. 
Dyreholderen må følge behandlingsplanen dyrehelsepersonellet har utarbeidet, og kan ikke avvike fra den uten aksept fra dyrehelsepersonellet. Dyreholderen må derfor kontakte dyrehelsepersonellet ved behov for endringer i behandlingsplanen. 

Beskrive eventuelle oppgaver for medhjelpere 

Hvis du velger å få bistand til å utføre enkelte av oppgavene under behandlingen, må oppgavene beskrives i behandlingsplanen. Du må også utarbeide en instruks for medhjelper. Se kapittel 4.

Beskrive overvåkningsrutiner

Selv om behandlingen og fiskehelsen er grundig vurdert på forhånd, kan det oppstå utilsiktede velferdsutfordringer underveis. Derfor er dyrehelsepersonellets kompetanse viktig under behandling. En avlusing er en behandling av mange dyr samtidig. Det er viktig at dyrehelsepersonellet setter opp en plan på forhånd for hvordan fiskevelferden skal overvåkes, med konkrete og målbare velferdsparametere. Som regel må det være ulike typer overvåkning, f.eks. ved kamera, uttak av fisk for sjekk osv. Dersom overvåkningsoppgaver gjøres av en medhjelper, gjelder kravene til medhjelper, se kapittel 4.

Når du skal lage en plan for overvåkning, må du vurdere:

  • Hva skal overvåkes? 
  • Hvor ofte skal fisken overvåkes? 
  • Hvilken type overvåkning?
  • Hvem skal overvåke? 

Sette kriterier for korrigerende tiltak (evaluering og justering) 

Som dyrehelsepersonell skal du under en behandling både sikre god velferd for fisken og en best mulig effekt av behandlingen. Overvåkningen skal sørge for at redusert velferd oppdages tidlig, slik at korrigerende tiltak kan settes inn. Behandlingsplanen skal derfor ta for seg hvilke korrigerende tiltak som skal iverksettes, og når. Du må også sørge for at en eventuell medhjelper har forstått når de korrigerende tiltakene skal settes i gang.

Eksempel 8. Hvordan vurderer Mattilsynet hvordan fisken skal overvåkes?

Situasjon

I en behandlingsplan hadde ansvarlig dyrehelsepersonell beskrevet sin plan for overvåkning slik: «Inspeksjon av dødelighet, fiskens atferd og velferd skal vurderes etter første kast før behandlingen fortsetter.»

Mattilsynets vurdering

I denne behandlingsplanen er det uklart

  • hvem som skal overvåke fisken
  • hvilke konkrete og målbare velferdsparametere fisken skal overvåkes etter
  • hvilke korrigerende tiltak som skal settes i gang dersom inspeksjonen avslører dårlig velferd

Sette stoppkriterier for behandlingen 

Noen ganger kan det oppstå høy dødelighet, avvikende adferd eller omfattende skader på fisken selv om risikoen er vurdert som lav før behandlingen. Derfor er det nødvendig at dyrehelsepersonell vurderer og tydeliggjør når velferden til fisken ikke lenger kan sikres, og behandlingen må avsluttes. I behandlingsplanen skal dyrehelsepersonellet beskrive konkrete kriterier for når behandlingen skal stoppes for å sikre fiskens velferd. 

Eksempel 9. Hvordan vurderer Mattilsynet stoppkriterier?

Situasjon

Dyrehelsepersonell hadde laget en behandlingsplan hvor stoppkriteriene var beskrevet slik: «Behandlingen skal avbrytes dersom en stor andel fisk får vesentlig avvik i adferd.»

Mattilsynets vurdering

I denne planen er ikke beskrivelsen nøyaktig nok til å sikre fiskevelferden under behandling. Denne beskrivelsen tilsier at mye fisk (stor andel fisk) er kommet langt (vesentlig avvik) i et uønsket forløp der fisk har hatt dårlig velferd. Planen gir ikke medhjelperen holdepunkter for hva som utgjør en stor andel fisk, og hva som utgjør vesentlig avvik.

Sette evalueringskriterier til bruk etter behandling 

Fisken skal ikke ta skade av behandlingen, hverken i form av akutt- eller senskader. Den skal raskt kunne gjenoppta normal aktivitet. Behandlingsplanen må inneholde evalueringskriteriene som gjelder etter behandlingen.

Dyreholder må overvåke fisken etter behandlingen for å sjekke for skader. Dersom det kan føre til unødig eller betydelig påkjenning for fisk å leve videre, skal den snarest tas ut av produksjonsenheten.

Effekten på lus skal også vurderes.

Planen må si noe om når dyreholderen må tilkalle dyrehelsepersonell for å vurdere fiskevelferden.

3.2 Under behandlingen

Disse kravene gjelder under behandlingen.

Under behandlingen må dyrehelsepersonellet 

  • overvåke fiskevelferden i tråd med planen som er lagt 
  • kontrollere effekt 

Ved behandling med IMM er det spesielt viktig at fiskevelferden kan overvåkes som planlagt. Overvåkningen er viktig for å 

  • kunne sette i gang korrigerende tiltak for å sikre fiskevelferd så snart som mulig hvis det er nødvendig 
  • justere behandlingen for å sikre bedre effekt 
  • kunne stoppe behandlingen hvis ikke fiskevelferden kan sikres

Det betyr også at det må være mulig å justere behandlingen eller gjøre korrigerende tiltak underveis dersom det er et behov.

Oppgavefordelingen mellom dyrehelsepersonell/medhjelper og de som gjennomfører behandlingen, må være klargjort på forhånd. Det er viktig for å kunne sikre at behandlingen blir avbrutt umiddelbart dersom fiskevelferden ikke kan sikres på andre måter.

3.3 Etter behandlingen

Dyrehelsepersonell skal følge opp og evaluere hvilken effekt behandlingen har på lakselus og fiskevelferd. Behandlingsplanen skal beskrive hvordan og av hvem.

Dyreholder må i tillegg følge med på fiskevelferden og kontakte dyrehelsepersonell umiddelbart dersom mye fisk har avvikende adferd, er blitt skadet eller dør av behandlingen. Dette er viktig for å få en faglig kvalifisert vurdering av situasjonen, og for å sette i gang tiltak. 

Dyrehelsepersonell må 

  • evaluere behandlingen for effekt på lakselus og fiskevelferd, og beskrive hvordan effekt og velferd skal følges opp med eventuelle tiltak 
  • kunne tilkalles dersom fisken har dårlig velferd etter behandlingen

Eksempel 10. Vurderinger etter behandling

Situasjon

Dyrehelsepersonell var tilkalt for å vurdere om fisk kunne behandles mot lus. Fisken hadde tidligere fått påvist PD. Det var lav dødelighet på lokaliteten, og fisken var ikke behandlet tidligere. Dyrehelsepersonellet velger spyling som metode og skriver en behandlingsplan.

I behandlingsplanen stod det hvordan og når fisken skulle overvåkes etter konkrete og målbare parametere, når det skulle settes inn korrigerende tiltak, hvordan medhjelper skulle vurdere om tiltakene har fungert, og hvor lenge medhjelper skulle vente for å se effekten av tiltakene. Det stod også kriterier for når behandlingen skulle avsluttes. Dyrehelsepersonellet førte tilsyn med medhjelperen under behandlingen via telefon.

Etter endt behandling ble det oppdaget forøket dødelighet i to merder. Totalt 6000 fisk døde. Dyrehelsepersonellet evaluerte behandlingen og fant ut at medhjelperen hadde fulgt behandlingsplanen nøye. Det hadde ikke vært hendelser som forklarte dødeligheten.

Mattilsynets vurdering

Her har dyrehelsepersonellet skrevet en konkret og gjennomtenkt behandlingsplan, og sikkerhetstiltakene er forsvarlige. Likevel dør det fisk. Ved produksjon av dyr er det ingen garantier for at alt går som planlagt. Dette gjelder selv om dyrehelsepersonellet har gjennomført hensiktsmessige vurderinger og skrevet en konkret behandlingsplan.

Det er ikke ulovlig at fisk dør. Det som kan vurderes som ulovlig, er når dyrehelsepersonell og dyreholder ikke overholder krav og plikter rettet mot å hindre unødig påkjenning, lidelse og død for fisk. I dette tilfellet var dyrehelsepersonellets praksis forsvarlig.