Veileder om hvordan ernæringspåstander skal brukes

Oversikt: Tillatte ernæringspåstander som viser til at et næringsmiddel inneholder eller er en kilde til et gitt næringsstoff

Om ernæringspåstanden «kostfiberkilde»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel er en kilde til kostfiber hvis produktet inneholder minst 3 g kostfiber per 100 g eller minst 1,5 g kostfiber per 100 kcal.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «fiber» eller «kostfiber» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «kostfiber» som skal brukes, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 30, vedlegg XV.

Formuleringene «god kilde til kostfiber» eller «fiberrik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». De betyr det samme som påstanden «høyt kostfiberinnhold». Dere kan derfor ikke bruke disse formuleringene om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Legg merke til at påstanden «kostfiberkilde» bare kan brukes om ingredienser som omfattes av definisjonen for kostfiber slik den er gitt i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4 og vedlegg I, pkt. 12:

Med «kostfiber» menes karbohydratpolymerer med tre eller flere monomerenheter som verken fordøyes eller absorberes i tynntarmen hos mennesker, og som tilhører følgende kategorier:

• spiselige karbohydratpolymerer som er naturlig til stede i spiseferdige næringsmidler,
• spiselige karbohydratpolymerer som er utvunnet av næringsmiddelråvarer ved hjelp av fysiske, enzymatiske eller kjemiske metoder, og som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser,
• spiselige syntetiske karbohydratpolymerer som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser.

Betegnelsen «fullkorn» er ikke omfattet av definisjonen av kostfiber, men tilsettes et næringsmiddel som en vanlig ingrediens, og kan derfor ikke brukes som en påstand som kan anses å ha samme betydning for forbrukeren som ernæringspåstanden «kostfiberkilde».

Les mer om grensegangen mellom ernæringspåstander og opplysninger om innhold av allmenne ingredienser i "Er det ernæringspåstand, helsepåstand eller opplysning om innhold?"

Om ernæringspåstanden «proteinkilde»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel er en kilde til protein dersom minst 12 % av energiinnholdet i næringsmiddelet kommer fra proteiner.

For påstander om protein er vilkårene ikke basert på den absolutte mengden protein, men på hvor mye av det totale energiinnholdet i næringsmiddelet som kommer fra protein.

Dette regnes ut på følgende måte:

For å unngå villedende bruk av påstanden «proteinkilde» bør produktet inneholde en betydelig mengde protein. Slik vilkårene for bruk av påstanden er formulert, vil et energifattig næringsmiddel likevel kunne ha en påstand om at det er en kilde til protein selv om proteininnholdet er lavt. Bruk av påstanden «proteinkilde» på energifattige næringsmidler vil derfor kunne villede forbrukeren.

Formuleringene «god kilde til protein» eller «proteinrik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». Disse formuleringene betyr det samme som påstanden «høyt proteininnhold». Dere kan derfor ikke bruke dem om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Om ernæringspåstanden «kilde til [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral]»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel er en kilde til et vitamin eller et mineral hvis næringsmiddelet inneholder en betydelig mengde.

Betydelig mengde defineres på følgende måte i punkt 2 i vedlegget:

• 15 % av referanseverdiene for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 g eller 100 ml for andre produkter enn drikker
• 7,5 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 ml for drikker
• 15 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. porsjon dersom pakningen inneholder bare én porsjonsenhet

Dere finner selve verdiene for de ulike vitaminene og mineralene som betydelig mengde er en prosentdel av, i punkt 1 i det samme vedlegget.

I punkt nr. 21 i fortalen til påstandsforordningen går det fram at påstander som gis i forbindelse med tilsetting av vitaminer eller mineraler til næringsmidler, slik som «med [navn på vitamin] eller [navn på mineral]», «tilsatt [navn på vitamin] eller [navn på mineral]», «anriket med [navn på vitamin] eller [navn på mineral]» eller «tilbakeført» bør omfattes av de samme vilkårene som bruk av påstanden «kilde til [navn på vitamin] eller [navn på mineral]».

Formuleringer som «god kilde til [navn på vitamin]» eller «[navn på mineral]rik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det er en kilde til». Slike påstander betyr det samme som påstanden «høyt innhold av [navn på vitamin] eller [navn på mineral]». Dere kan derfor ikke bruke slike formuleringer om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Legg også merke til at dere alltid må navngi hvert av de vitaminene eller mineralene næringsmiddelet er en kilde til. Det blir for lite spesifikt å skrive for eksempel «vitaminkilde» eller «kilde til mineraler».

Om ernæringspåstanden «inneholder [navn på næringsstoff eller annet stoff]»

Forutsetningen for bruk av ernæringspåstanden «inneholder [navn på næringsstoff eller annet stoff] er at produktet overholder alle gjeldende bestemmelser i forordningen og særlig artikkel 5.

Denne ernæringspåstanden omfatter næringsstoffer eller andre stoffer som det ikke er fastsatt egne kriterier for i vedlegget.

Dette er også den eneste påstanden der vilkårene for bruk ikke er formulert med spesifikke mengdekrav. Forutsetningen er at næringsmiddelet er sammensatt slik at kriteriene for bruk er oppfylt. Se spesielt artikkel 5 i påstandsforordningen.

Dere kan altså bruke denne påstanden om næringsstoffer som ikke allerede har «sin egen» påstand i vedlegget. Betingelsen er at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig mengde av stoffet påstanden gjelder, stoffet må være til stede i en form kroppen kan utnytte, og det må være vitenskapelig belegg for at stoffet faktisk har den gunstige ernæringsmessige eller fysiologiske effekten som påstås.

Kravet om at næringsmiddelet må inneholde en tilstrekkelig mengde av stoffet, betyr at dere må kunne dokumentere at næringsmiddelet har nok av stoffet til at et normalt inntak av næringsmiddelet gir den påståtte effekten. Dette må vurderes fra sak til sak.

Definisjonene for næringsstoff og annet stoff gis i artikkel 2, nr. 2, pkt. 2 og artikkel 2, nr. 2, pkt. 3 i påstandsforordningen.

Eksempler på påstander som omfattes av disse definisjonene, og som dere dermed kan bruke en «inneholder»-påstand om, kan være:

Husk at det noen ganger kan være forvirrende å holde rede på hva som er næringsstoffer, og hva som er generelle ingredienser som ikke er omfattet av definisjonene for næringsstoff eller annet stoff.

Husk også at hvis navnet på et stoff direkte eller indirekte viser til en funksjon i kroppen eller en betydning for helsen, vil påstanden være en helsepåstand og ikke en ernæringspåstand. Dette gjelder for eksempel begrepene «antioksidant» og «probiotika».

Les mer om: SE OVER ALT UNDER

• kravene til hvordan næringsmiddelet må være sammensatt for å kunne omtales med ernæringspåstander, i kapittel 3.2
• de andre generelle kravene som må være oppfylt for at dere skal kunne bruke en ernæringspåstand om et næringsmiddel, i kapittel 3.1 (bestemmelser om villedning), kapittel 3.5 (at det er vitenskapelig belegg for bruk av en påstand) og kapittel 6.1 (om bruk av næringsdeklarasjon)
• ingrediens versus næringsstoff i kapittel 4.11.2
• påstander som viser til et konkret innhold av et stoff sett opp mot reglene for forenklet gjengivelse av næringsdeklarasjonen på forsiden, i kapittel 4.11.3
• grensegangen mellom ernærings- og helsepåstander i kapittel 

Om ernæringspåstanden «kilde til omega-3-fettsyrer»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel er en kilde til omega-3-fettsyrer, dersom næringsmiddelet påstanden gjelder inneholder minst 0,3 g alfa-linolensyre per 100 gram og per 100 kcal, eller minst 40 mg eikosapentaensyre og dokosaheksaensyre per 100 g og per 100 kcal.

Disse vilkårene for bruk tar hensyn til at maten inneholder ulike typer omega-3-fettsyrer som har ulike fysiologiske funksjoner, og at det er ulike anbefalinger for inntak for de ulike fettsyrene. Typiske kilder til alfa-linolensyre (ALA) er vegetabilske oljer, mens fet fisk er typiske kilder til eikosapentaensyre (EPA) og dokosaheksaensyre (DHA).

Dere må derfor forholde dere både til hvilken type omega-3-fettsyre dere har med å gjøre, og at næringsmiddelet dere ønsker å bruke påstanden om, oppfyller vilkårene for bruk.

Det er også et tydelig krav at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig av enten ALA, eller EPA + DHA både per 100 g og per 100 kcal samtidig.

Formuleringene «god kilde til omega-3-fettsyrer» eller «omega-3-rik» lover mer om næringsmiddelet enn at «det inneholder» eller «det er en kilde til». De betyr det samme som påstanden «høyt innhold av omega-3-fettysyrer». Dere kan derfor ikke bruke disse formuleringene om næringsmidler som (bare) tilfredsstiller kravene til bruk av påstanden «kilde til».

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Oversikt: Tillatte ernæringspåstander som viser til høyt innhold av gitt næringsstoff

Generelt gjelder det at dere aldri kan bruke påstander som viser til et høyt innhold av andre næringsstoffer enn de som har «sine egne» «høyt innhold av»- eller «rik på»-påstander gjengitt i tabellen over.

Legg merke til at det ikke finnes noen «høyt innhold av [navn på næringsstoff eller annet stoff]»- påstander. Dere kan derfor for eksempel bruke en påstand om høyt innhold av omega-3-fettsyrer, men ikke om høyt innhold av omega-6-fettsyrer eller omega-9-fettsyrer. Dere kan for eksempel heller ikke bruke påstander om høyt innhold av lutein, xylitol osv.

Om ernæringspåstanden «høyt kostfiberinnhold»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel har et høyt innhold av kostfiber dersom produktet inneholder minst 6 g kostfiber per 100 g eller minst 3 g kostfiber per 100 kcal.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «fiber» eller «kostfiber» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «kostfiber» som skal brukes, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 30, vedlegg XV.

Legg merke til at påstanden «kostfiberkilde» bare kan brukes om ingredienser som omfattes av definisjonen for kostfiber, slik den er gitt i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg I pkt. 12:

Med «kostfiber» menes karbohydratpolymerer med tre eller flere monomerenheter som verken fordøyes eller absorberes i tynntarmen hos mennesker, og som tilhører følgende kategorier:

•  spiselige karbohydratpolymerer som er naturlig til stede i spiseferdige næringsmidler 
• spiselige karbohydratpolymerer som er utvunnet av næringsmiddelråvarer ved hjelp av fysiske, enzymatiske eller kjemiske metoder, og som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser
• spiselige syntetiske karbohydratpolymerer som har en gunstig fysiologisk virkning som er dokumentert ved allment anerkjente vitenskapelige beviser.

Betegnelsen «fullkorn» er ikke omfattet av definisjonen av kostfiber, men tilsettes et næringsmiddel som en vanlig ingrediens, og kan derfor ikke brukes som en påstand som kan anses å ha samme betydning for forbrukeren som ernæringspåstanden «høyt kostfiberinnhold».

Om påstanden «høyt proteininnhold»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel har et høyt proteininnhold dersom minst 20 % av energiinnholdet i næringsmiddelet kommer fra proteiner.

For påstander om protein er vilkårene ikke basert på den absolutte mengden protein, men på hvor mye av det totale energiinnholdet i næringsmiddelet som kommer fra protein.

Dette regnes ut på følgende måte:

For å unngå villedende bruk av påstanden «høyt proteininnhold» bør produktet inneholde en betydelig mengde protein. Slik vilkårene for bruk av påstanden er formulert, vil et energifattig næringsmiddel likevel kunne ha en påstand om at det har høyt proteininnhold selv om proteininnholdet er lavt uttrykt i mengde. Bruk av påstanden «høyt proteininnhold» på energifattige næringsmidler vil derfor kunne villede forbrukeren. Se eksempel i kommentarene til påstanden proteinkilde i avsnittet "Om ernæringspåstanden «proteinkilde»."

Formuleringen «proteinrik» kan brukes som synonym til påstanden «høyt proteininnhold».

Om ernæringspåstanden «høyt innhold av [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral]»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om høyt innhold av et vitamin eller et mineral hvis det aktuelle næringsmiddelet inneholder minst det dobbelte av mengden som må være til stede for å kunne bruke påstanden «kilde til [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral]».

Dette innebærer at innholdet må være minst 30 % av den referanseverdien for det aktuelle stoffet som er gitt i matinformasjonsforordningen. Se kapittelet om ernæringspåstanden «kilde til [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral]» og vedlegg XIII, del A i matinformasjonsforordningen.

For å kunne bruke en påstand om høyt innhold av et vitamin eller et mineral må innholdet av det aktuelle vitaminet eller mineralet altså være minst:

• 30 % av referanseverdiene for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 g eller 100 ml for andre produkter enn drikke
• 15 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. 100 ml for drikker
• 30 % av referanseverdien for næringsinnhold angitt i nr. 1, pr. porsjon dersom pakningen inneholder bare én porsjonsenhet.

Dere finner selve verdiene for de ulike vitaminene og mineralene som betydelig mengde er en prosentdel av, i punkt 1 i det samme vedlegget. Se også avsnittet Om ernæringspåstanden «kilde til [navn på vitamin] og/eller [navn på mineral».

Legg også merke til at dere alltid må navngi hvert av de vitaminene eller mineralene næringsmiddelet er en kilde til. Det blir for lite spesifikt å skrive for eksempel «vitaminrik» eller «høyt innhold av mineraler».

Om ernæringspåstanden «høyt innhold av omega-3-fettsyrer»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel har et høyt innhold av omega-3- fettsyrer hvis det inneholder minst 0,6 g alfa-linolensyre per 100 g og per 100 kcal eller minst 80 mg eikosapentaensyre og dokosaheksaensyre per 100 g og per 100 kcal.

Disse vilkårene tar hensyn til at maten inneholder ulike typer omega-3-fettsyrer som har ulike fysiologiske funksjoner, og at det er ulike anbefalinger for inntak for de ulike fettsyrene. Typiske kilder til alfa-linolensyre (ALA) er vegetabilske oljer, mens fet fisk er typiske kilder til eikosapentaensyre (EPA) og dokosaheksaensyre (DHA).

Dere må derfor forholde dere både til hvilken type omega-3-fettsyre dere har med å gjøre, og at næringsmiddelet dere ønsker å bruke påstanden om, oppfyller vilkårene for bruk.

Det er også et tydelig krav at næringsmiddelet må inneholde tilstrekkelig av enten ALA, eller EPA + DHA både per 100 g og per 100 kcal samtidig.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Om ernæringspåstanden «høyt innhold av enumettet fett»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel har et høyt innhold av enumettet fett hvis minst 45 % av fettsyrene i produktet stammer fra enumettet fett, og det enumettede fettet representerer minst 20 % av produktets energiinnhold.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Om ernæringspåstanden «høyt innhold av flerumettet fett»

Dere kan bruke en ernæringspåstand om at et næringsmiddel har et høyt innhold av flerumettet fett hvis minst 45 % av fettsyrene i produktet stammer fra flerumettet fett, og det flerumettede fettet representerer minst 20 % av produktets energiinnhold.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Om ernæringspåstanden «høyt innhold av umettet fett»

Dere kan bruke en påstand om at et næringsmiddel har et høyt innhold av umettet fett hvis minst 70 % av fettsyrene i produktet stammer fra umettet fett, og det umettede fettet representerer minst 20 % av produktets energiinnhold.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «-fett» eller «-fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «-fettsyrer» som skal brukes.

Oversikt: Tillatte ernæringspåstander som viser til et lavt innhold av energi eller et gitt næringsstoff

Legg merke til at det er ulike krav til faste og flytende næringsmidler for flere av påstandene som viser til et lavt innhold av et næringsstoff. Flytende næringsmidler er i denne sammenhengen drikkevarer, slik som for eksempel melk, og ikke for eksempel oljer.

Det er andre krav til drikkevarer fordi disse inntas i større mengder enn næringsmidler i fast form.

Om ernæringspåstanden «lavt energiinnhold»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «lavt energiinnhold» når energiinnholdet ikke er høyere enn 40 kcal (170 kJ) per 100 g eller 20 kcal (80 kJ) per 100 ml for næringsmidler i henholdsvis fast eller flytende form.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt energiinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form.

For næringsmidler i fast form kan ikke energiinnholdet være høyere enn 40 kcal (170 kJ) per 100 g. For næringsmidler i flytende form er maksimumsverdien 20 kcal (80 kJ) per 100 ml.

Påstanden kan også brukes på bordsøtningsmidler som har søtende egenskaper på linje med 6 g sukrose (ca. 1 teskje). For å bruke påstanden på slike produkter er den øvre grensen 4 kcal (17 kJ) per porsjon.

Legg merke til at det kun er for bordsøtningsmidler at vilkårene er gitt per porsjon. Dersom dere bruker påstanden på andre næringsmidler, gjelder vilkårene for 100 g eller 100 ml.

Alternative formuleringer av påstanden «lavt energiinnhold» må vise til en absolutt verdi: lavt kaloriinnhold, energifattig. Dere kan ikke bruke «lett» eller «light» fordi disse begrepene brukes i betydningen «redusert», altså en relativ mengde.

Om ernæringspåstanden «lavt fettinnhold»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «lavt fettinnhold» når fettinnholdet i det aktuelle næringsmiddelet ikke er høyere enn 3 g fett/100 g eller 1,5 g fett/100 ml i næringsmidler i henholdsvis fast eller flytende form.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt fettinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan fettinnholdet ikke være høyere enn 3 g fett/100 g. For næringsmidler i flytende form er grensen 1,5 g fett/100 ml.

Legg også merke til at det gis en egen grense for fettinnhold for bruk av påstanden «delvis skummet melk». I Norge tilsvarer «delvis skummet melk» produkter som faller inn under betegnelsen «lettmelk» i forskrift om kvalitet på melk og melkeprodukter. I Norge kan påstanden «lavt fettinnhold» derfor brukes på produkter som går under betegnelsen «lettmelk» i forskrift om kvalitet på melk og melkeprodukter, også når fettinnholdet ligger mellom 1,5 g fett/100 ml og 1,8 mg fett/100 ml.

Om begrepet mager

Ordet mager brukt om mat har ingen klart definert betydning, og det vil derfor avhenge av den samlede merkingen og markedsføringen av produktet hvordan det skal bedømmes. Hvis det blir brukt om mat, vil mager som oftest bety at produktet har et lavt fettinnhold.

Men, i noen tilfeller kan mager også brukes på en slik måte at forbrukeren oppfatter at produktet har mindre fett enn et annet produkt. Da blir det å regne som påstanden «redusert innhold av [næringsstoffets navn]».

Hvis dere for eksempel bruker betegnelsen «magert kjøtt» eller «magerost», vil dette kunne oppfattes som at produktet er magrere, i betydningen «har redusert fettinnhold», sammenlignet med andre kjøtt- eller osteprodukter. I slike tilfeller må bruksbetingelsene for påstanden «redusert innhold av [næringsstoffets navn]» være oppfylt.

Om ernæringspåstanden «lavt innhold av mettet fett»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «lavt innhold av mettet fett» når innholdet av mettet fett i det aktuelle næringsmiddelet ikke er høyere enn 1,5 g mettet fett/100 g eller 0.75 g mettet fett/100 ml i næringsmidler i henholdsvis fast eller flytende form.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt innhold av mettet fett» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan innholdet av mettet fett ikke være høyere enn 1,5 g fett/100 g. For næringsmidler i flytende form er maksimumsverdien 0,75 g mettet fett/100 ml.

Legg også merke til at det er summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer som ikke kan være høyere enn henholdsvis 1,5 g/100 g og 0,75 g/100 ml. I tillegg kan den samlede mengden av mettede fettsyrer og transfettsyrer ikke utgjøre mer enn 10 % av energiinnholdet i næringsmiddelet.

Dere kan selv velge om dere ønsker å bruke betegnelsen «mettet fett» eller «mettede fettsyrer» i selve påstanden. I næringsdeklarasjonen er det imidlertid betegnelsen «mettede fettsyrer» som skal brukes.

Om ernæringspåstanden «lavt sukkerinnhold»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «lavt sukkerinnhold» dersom innholdet av sukker ikke er høyere enn 5 g sukkerarter/100 g eller 2.5 g sukkerarter/100 ml i næringsmidler i henholdsvis fast eller flytende form.

Vilkårene for bruk av påstanden «lavt sukkerinnhold» avhenger altså av om næringsmiddelet er i fast eller flytende form. For næringsmidler i fast form kan innholdet av sukker ikke være høyere enn 5 g sukkerarter/100 g. For næringsmidler i flytende form er grensen 2,5 g sukkerarter/100 ml.

«Sukker» har samme betydning som «sukkerarter», og omfatter alle mono- og disakkarider, men ikke polyoler (tidligere omtalt som sukkeralkoholer). Dette er definert i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg 1, pkt. 8.

I næringsdeklarasjonen er det alltid «sukkerarter» som skal brukes, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 30, vedlegg XV.

Om ernæringspåstanden «lavt natriuminnhold/lavt saltinnhold»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «lavt natriuminnhold/lavt saltinnhold» dersom næringsmiddelet ikke inneholder mer enn 0,12 g natrium per 100 g eller per 100 ml.  

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «lavt natriuminnhold» eller «lavt saltinnhold».

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg I, pkt. 11. Maksimum 0,12 g natrium per 100 g eller 100 ml, tilsvarer derfor maksimum 0,3 g salt.

Legg merke til at vilkårene for å bruke denne påstanden er innskjerpet for «annet vann enn mineralvann». Dersom dere ønsker å bruke en påstand om lavt saltinnhold på «annet vann», kan natriuminnholdet ikke være høyere enn 2 mg natrium per 100 ml.

Reglene for sammensetning og merking av mineralvann er gitt i forskrift om naturlig mineralvann og kildevann (lovdata.no).

Om ernæringspåstanden «svært lavt natriuminnhold/svært lavt saltinnhold»

Dere kan bruke ernæringspåstanden «svært lavt natriuminnhold/svært lavt saltinnhold» dersom næringsmiddelet ikke inneholder mer enn 0,04 g natrium per 100 g eller per 100 ml. 

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «svært lavt natriuminnhold» eller «svært lavt saltinnhold».

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5 i matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg I, pkt. 11.

Maksimum 0,04 g natrium per 100 g eller 100 ml, tilsvarer derfor maksimum 0,1 g salt.

Denne påstanden kan hverken brukes om naturlig mineralvann eller annet vann. Reglene for sammensetning og merking av mineralvann er gitt i forskrift om naturlig mineralvann og kildevann (lovdata.no).

Vær oppmerksom på at det kan oppfattes som villedende hvis dere bytter ut ordet svært med ord som ultra, super eller lignende.

Les mer om bruk av slike forsterkende uttrykk i kapittelet «Forsterkende uttrykk og superlativer kan ikke brukes».

Oversikt: Tillatte ernæringspåstander som viser til fravær av innhold

Med unntak av påstanden «alkoholfri» er det bare de «fri for»- eller «uten tilsatt»-påstandene som er gjengitt i tabell 4, som er regulert i påstandsforordningen. Påstander som for eksempel «karbohydratfri», «kolesterolfri» eller «fri for transfettsyrer» finnes ikke i vedlegget til påstandsforordningen og kan derfor ikke brukes. Det samme gjelder påstander som «ikke tilsatt kunstig søtning», «uten kunstige søtstoffer» og lignende.

Påstanden «alkoholfri» kan brukes. Dette kan du lese mer om i kapittelet "Ernæringspåstander om alkoholholdige drikkevarer."

Dere kan også bruke påstanden på visse bordsøtningsmiddel.

Dersom dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av energi, må dere formulere dette som «null energi» eller «zero energi».

Legg merke til at det ikke er tillatt å bruke påstander med uttrykk som «X % fettfri». Dette forbudet gjelder også dersom prosentandelen tilsvarer en fettmengde som er mindre enn 0,5 g fett/100 g.

Hvis dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av fett, må dere formulere dette som «null fett» eller «zero fett».

Legg merke til at det er den totale summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer som reguleres.

Hvis dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av mettet fett, må dere formulere dette som «null mettet fett» eller «zero mettet fett».

Denne påstanden må ikke forveksles med påstanden «uten tilsatt sukker». «Sukkerfri» betyr at næringsmiddelet hverken kan inneholde naturlig sukker, for eksempel melkesukker, eller tilsatt sukker.

«Sukker» har samme betydning som «sukkerarter» og omfatter alle mono- og disakkarider. Polyoler er ikke omfattet av definisjonen, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4, vedlegg 1 pkt. 8.

Dersom dere ønsker å bruke «null» eller «zero» i markedsføringen av et næringsmiddel for å framheve fravær av sukker, må dere formulere dette som «null sukker» eller «zero sukker».

«Andre næringsmidler på grunn av deres søtende egenskaper»

Formuleringen «andre næringsmidler på grunn av deres søtende egenskaper» betyr at dere ikke kan bruke næringsmidler med søtende egenskaper som ingredienser i produktet for å tilføre søt smak, og samtidig merke produktet med «uten tilsatt sukker». Eksempler på næringsmidler som brukes som søtende ingredienser, kan være honning, sirup, fruktkonsentrater, fruktjuice eller fruktekstrakter, tørket frukt, marsipan og syltetøy.

Det må avgjøres fra sak til sak om en ingrediens er tilsatt produktet for å gi det en søt smak, eller om hensikten er en annen. Bruk av oligosakkarider, som for eksempel maltodekstrin, gir både konsistens og søt smak til produktet. At en ingrediens har en egenskap som gir en bestemt konsistens, utelukker ikke at den også er tilsatt for å gi søt smak. Tilsettes den for sine søtende egenskaper, må den oppfylle kravene til bruk av påstanden «uten tilsatt sukker».

Tilsettes den utelukkende for sine andre egenskaper enn at den gir søt smak, trenger dere ikke oppfylle kravene til bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» for denne ingrediensen. Det er deres ansvar å framlegge relevant dokumentasjon og data som viser hensikten med tilsetningen. Dette framgår av artikkel 6, nr. 3 i påstandsforordningen. 

I en totalvurdering av hvorvidt dere villeder forbrukeren ved å si «uten tilsatt sukker» om et næringsmiddel, betyr det også noe hvilket navn dere gir produktet sett i forhold til hvilke ingredienser det inneholder.

Søtstoffer

Søtstoffer, som er omfattet av reglene for bruk av tilsetningsstoffer, faller også inn under definisjonen «næringsmidler». Ut fra dette ville det strengt tatt ikke være mulig å bruke påstanden «uten tilsatt sukker» på et næringsmiddel som er tilsatt søtstoffer, siden søtstoffene jo tilsettes for å gi produktet søt smak. Mattilsynet vurderer imidlertid at det ikke har vært hensikten med vilkårene for bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» å forby bruk av påstanden på såkalt kunstig søtede matvarer. Mattilsynet anser derfor at bruk av søtstoffer ikke hindrer bruk av påstanden «uten tilsatt sukker» så lenge produktet, og informasjonen som gis om det, er i tråd med påstandsforordningen.

Vær likevel oppmerksom på faren for å villede forbrukeren dersom dere bruker energigivende søtstoffer (polyoler). Hvis dere merker produktet med «uten tilsatt sukker» på en slik måte at den samlede merkingen og markedsføringen av produktet for eksempel også gir en forventning om at produktet inneholder mindre energi enn andre lignende produkter, vil dette kunne villede forbrukeren.

Når næringsmiddelet har et naturlig innhold av sukker

I vilkårene for bruk av påstanden «ikke tilsatt sukker» kreves det at dersom produktet har et naturlig innhold av sukker, bør formuleringen «med et naturlig innhold av sukker» også angis i merkingen. Hensikten med en slik tilleggsmerking er å vise til at det sukkeret som er i produktet er naturlig og ikke tilsatt.

Denne tilleggsmerkingen er ikke obligatorisk («bør» og ikke «skal»). Mattilsynet mener likevel at denne formuleringen ikke bør utelates hvis ikke det naturlige innholdet av sukkerarter er så lavt et en slik supplerende opplysning er overflødig. Dersom produktet i seg selv inneholder så lite sukker at dere kunne brukt påstanden «sukkerfri», vil dere kunne komme til å villede forbrukeren dersom dere framhever «med et naturlig innhold av sukker» samtidig som dere sier «uten tilsatt sukker».

Tilleggsmerkingen «med et naturlig innhold av sukker» er ikke omfattet av muligheten til å omformulere påstandene. Dere kan skrive «sukkerarter» istedenfor «sukker», men ikke for eksempel «med naturlig sukker» eller «med et opprinnelig innhold av sukker» eller lignende.

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «uten tilsatt natrium» eller «uten tilsatt salt». Vilkårene for bruk av påstanden er uansett at næringsmiddelet ikke er tilsatt natrium/salt eller en annen ingrediens som inneholder tilsatt natrium/salt, og at næringsmiddelet ikke inneholder mer enn 0,12 g natrium eller tilsvarende verdi for salt per 100 g eller per 100 ml.

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4 og vedlegg I, pkt. 11. Maksimum 0,12 g natrium per 100 g eller 100 ml tilsvarer derfor maksimum 0,3 g salt.

Dere kan velge fritt om dere vil formulere påstanden som «natriumfri» eller «saltfri». Vilkårene for bruk av påstanden er uansett at næringsmiddelet ikke inneholder mer enn 0,005 g natrium eller tilsvarende verdi for salt per 100 g eller per 100 ml.

«Salt» er definert som totalt natriuminnhold × 2,5, jf. matinformasjonsforordningen artikkel 2, nr. 4 og vedlegg I, pkt. 11. Maksimum 0,005 g natrium per 100 g eller 100 ml tilsvarer derfor maksimum 0,0125 g salt.

Dere må med andre ord skrive for eksempel «null energi» eller «zero fett».

«Null» eller «Zero» brukt alene vil med stor sannsynlighet villede forbrukeren dersom produktet for eksempel inneholder sukker og dere ønsker å framheve fravær av fett. Husk også på at protein er en kilde til energi.

Oversikt: Tillatte ernæringspåstander som viser til økt eller redusert innhold av et gitt næringsstoff

Dette kalles sammenlignende påstander fordi de sammenligner et næringsmiddel med andre næringsmidler av samme type og angir hvordan de er forskjellige. Regelverket gir også detaljerte bestemmelser om når og under hvilke vilkår slike sammenlignende påstander kan brukes. Det er artikkel 9 i påstandsforordningen som gir disse bestemmelsene.

Les mer om sammenligningsgrunnlag og tilhørende betingelser i «Mer om sammenlignende ernæringspåstander».

Dere må også oppgi hvilke(t) næringsstoff (for eksempel fett og/eller sukker) som gir denne reduksjonen i energiinnholdet. Dette er obligatorisk og en tilleggsopplysning om «mindre sukker» eller «mindre fett» er derfor ikke en ernæringspåstand i seg selv. Det er derfor ikke nødvendig å oppgi størrelsen på reduksjonen i det næringsstoffet som gir energireduksjonen.

Eksempel: Bruk av påstand om redusert energiinnhold

Produktet på bildet over er merket med en påstand om redusert energiinnhold. Det reduserte energiinnholdet skyldes at det inneholder mindre fett enn andre sammenlignbare produkter. Det er da obligatorisk å også skrive «mindre fett» på emballasjen. Siden «mindre fett» i dette tilfellet er en obligatorisk tilleggsopplysning, er «mindre fett» her ikke en ernærings- påstand. Dere trenger derfor ikke å si hvor mye fettmengden er redusert.

For å kunne bruke påstanden «økt innhold av [næringsstoffets navn]» må produktet oppfylle vilkårene for «kostfiberkilde», «proteinkilde» eller «kilde til omega-3-fettsyrer», samtidig som innholdet av det aktuelle næringsstoffet er økt med minst 30 % i forhold til andre sammenlignbare produkter. Dere må også oppgi hvor stor økningen er. Dette skal gjøres i selve merkingen (jf. artikkel 9).

Dere kan ikke bruke denne påstanden om vitaminer eller mineraler.

Vitamin eller mineral

For påstander om redusert innhold av mikronæringsstoffer, altså vitaminer eller mineraler (unntatt natrium, som er regulert sammen med salt) skal reduksjonen være minst 10 % i forhold referanseverdiene i matinformasjonsforordningen, vedlegg XIII.

Salt/natrium

Dere kan bruke en påstand om redusert saltinnhold hvis saltinnholdet er redusert med minst 25 % i forhold til andre sammenlignbare produkter. Slike påstander kan også uttrykkes som redusert natriuminnhold.

Andre næringsstoffer

For påstander om redusert innhold av andre næringsstoffer må innholdet av det aktuelle næringsstoffet i produktet være redusert med minst 30 % i forhold til andre sammenlignbare produkter.

Det er spesielle vilkår for bruk av påstandene «redusert innhold av mettet fett» og «redusert innhold av sukker».

Mettet fett

Dere kan bare bruke en påstand om redusert innhold av mettet fett dersom

a)  summen av mettede fettsyrer og transfettsyrer i produktet er minst 30 % lavere enn summen av slike fettsyrer i et lignende produkt, og

b)  innholdet av transfettsyrer i produktet er det samme som eller lavere enn i et lignende produkt

Det er ikke mulig å bruke påstand om redusert innhold av transfett

Transfett er omfattet av definisjonen for «næringsstoffer» i artikkel 2, nr. 2, pkt. 2 i påstandsforordningen.

Det er forbudt å omsette matvarer som inneholder mer enn 2 gram industrielt framstilt transfett per 100 g fett, jf. bestemmelsene i forordning (EF) 1925/2006 om tilsetning av vitaminer, mineraler og visse andre stoffer til næringsmidler, vedlegg III, del B. Dette betyr i praksis at alle relevante næringsmidler på det norske markedet allerede har et redusert innhold av transfettsyrer, og det vil derfor, ut fra bestemmelsene i matinformasjonsforordningen artikkel 7, være villedende å bruke en «redusertpåstand» om transfett siden alle de næringsmidlene som påstanden er relevant for allerede har et redusert innhold av transfett.

Sukker

Dere kan bare bruke en påstand om redusert innhold av sukker hvis energiinnholdet i produktet er det samme som eller lavere enn i et lignende produkt.

Når dere bruker påstanden «lett» eller «light», må dere også angi hvilke egenskaper som gjør produktet lett eller light. De egenskapene som gjør et produkt lett eller light, vil som oftest være reduksjon i sukker eller fett, noe som i sin tur fører til redusert energiinnhold i produktet.

Vær også oppmerksom på at det vil kunne villede forbrukeren dersom et produkt som typisk inneholder sukker og fett (for eksempel kaker eller desserter) kun er merket med «light – mindre sukker», dersom produktet ikke samtidig har et lavere fett- og/eller energiinnhold.

For ikke å villede forbrukeren bør

• også energiinnholdet i produktet være betydelig redusert, både når dere bruker påstanden «lett» når det gjelder sukker, og når det gjelder fett
• dere bare bruke påstanden «lett» om redusert sukkerinnhold på matvarer som ikke samtidig inneholder fettholdige ingredienser, slik som leskedrikker, saft og syltetøy
• dere bare bruke påstanden «lett» om redusert fettinnhold på matvarer som ikke også typisk inneholder sukker, slik som for eksempel margariner

Hvis påstanden «lett» likevel brukes på produkter som tradisjonelt både inneholder mye fett og sukker, bør både energiinnholdet og innholdet av både fett og sukker være redusert.

Plassering på produktet

Legg merke til at vilkårene for bruk av «lett/light» innebærer at disse opplysningene skal ledsage (stå sammen med) selve påstanden i merkingen av produktet. 

Eksempel på plassering på produktet

Dette er fordi alkohol ikke er definert som et «næringsstoff», men som «annet stoff» i påstandsforordningens artikkel 2, nr. 3, pkt. 2 og pkt. 3.

Les mer om bruk av ernæringspåstander på alkoholholdige drikkevarer i kapittelet

Artikkel 9 (punkt 2): Andre varemerker og produsenter må være med i sammenligningen

Sammenlignende ernæringspåstander skal sammenligne sammensetningen av det aktuelle næringsmiddelet med andre relevante næringsmidler som ikke tilfredsstiller kravene for å kunne merkes med en ernæringspåstand.

Det er ikke tillatt å sammenligne lettvarianter med andre lettvarianter. Lettvarianten skal sammenlignes med fullfettvarianten eller den sukkersøtede varianten avhengig av hvilken egenskap som gjør produktet lett(ere).

I tillegg må dere sammenligne med produkter med andre varemerker og produsenter, ikke bare deres egne.

Utgangspunktet for sammenligningen skal være et vektet gjennomsnitt av lignende produkter som finnes i det norske markedet, eller som på annen måte er representativt for det norske markedet.

Hva vil det si at produktene tilhører samme gruppe?

Om næringsmidler tilhører «samme gruppe» og kan sammenlignes med hverandre, må avgjøres fra sak til sak. Begrepet «samme gruppe av produkter» skal forstås på samme måte som «et lignende produkt» i vedlegget til forordningen.

Utover dette er det viktig hvordan forbrukerne oppfatter sammenlignbare produkter. Vil sammenligningen villede forbrukeren med hensyn til innholdet av næringsstoff i det ene eller det andre produktet?

Andre varemerker skal være med i sammenligningen

Sammenlignende ernæringspåstander skal sammenligne sammensetningen av det aktuelle næringsmiddelet med andre relevante næringsmidler som ikke tilfredsstiller kravene for å kunne merkes med en ernæringspåstand.

Det er ikke tillatt å sammenligne lettvarianter med andre lettvarianter. Lettvarianten skal sammenlignes med fullfettvarianten eller den sukkersøtede varianten avhengig av hvilken egenskap som gjør produktet lett(ere).

I tillegg må dere sammenligne med produkter med andre varemerker og produsenter, ikke bare deres egne.

Utgangspunktet for sammenligningen skal være et vektet gjennomsnitt av lignende produkter som finnes i det norske markedet, eller som på annen måte er representativt for det norske markedet.

Utvalget skal være representativt for det norske markedet

Sammenligningen må være relevant og brukbar for den norske forbrukeren. Det vi si at de produktene som inngår i sammenligningen, må finnes på det norske markedet og være lett tilgjengelige for forbrukeren. Sammenligning med næringsmidler som norske forbrukere ikke har tilgang til i Norge, aksepteres ikke.

Hvor stor må endringen være?

Endringen i sammensetningen av produktet dere ønsker å sammenligne med andre lignende produkter, må være så stor at forbrukerne ikke blir villedet til å tro at produktene er mer forskjellige enn de faktisk er. Kravene til hvor store endringene må være, er gitt i vedlegget til forordningen i tilknytning til de aktuelle påstandene.

Gjennomsnittlig næringsstoffinnhold er et fornuftig sammenligningsgrunnlag

Et fornuftig sammenligningsgrunnlag er det gjennomsnittlige næringsstoffinnholdet i den gruppen av produkter som det aktuelle produktet tilhører. Det er viktig å ta hensyn til den variasjonen som ligger bak dette gjennomsnittet. Hvis det for eksempel er stor variasjon i fettinnholdet i de produktene det er naturlig å sammenligne med, kan dere ikke alene ta utgangspunkt i det gjennomsnittlige fettinnholdet i disse produktene. Da risikerer dere at en reduksjon på 30 % i forhold til gjennomsnittet ikke atskiller seg vesentlig fra fettinnholdet til de av sammenligningsproduktene som i seg selv har lavest fettinnhold. I slike tilfeller må reduksjonen være så stor at den er 30 % lavere enn innholdet i de magreste sammenligningsproduktene. Dette må vurderes fra sak til sak.

Hvor stor er økningen eller reduksjonen sammenlignet med det typiske innholdet i den produktkategorien dere sammenligner med? Dette tallet må være oppgitt i påstanden. Mengden kan oppgis i prosent eller i gram per 100 g eller 100 ml, og endringen må være av en viss størrelse. Sammenligningen må også gjelde samme mengde av næringsmidlet.

Forordningen åpner i dag bare for de sammenlignende påstandene som er vist i tabellen i kapittel Sammenlignende ernæringspåstander – påstander som viser til økt eller redusert innhold av et gitt næringsstoff.

Det er ikke tillatt å sammenligne lettvarianter med andre lettvarianter. Lettvarianten skal sammenlignes med fullfettvarianten eller den sukkersøtede varianten avhengig av hvilken egenskap som gjør produktet lett(ere).

I tillegg må dere sammenligne med produkter med andre varemerker og produsenter, ikke bare deres egne.

Utgangspunktet for sammenligningen skal være et vektet gjennomsnitt av lignende produkter som finnes i det norske markedet, eller som på annen måte er representativt for det norske markedet.

Hva vil det si at produktene tilhører samme gruppe?

Det må avgjøres fra sak til sak om næringsmidler tilhører «samme gruppe» og kan sammenlignes med hverandre. Begrepet «samme gruppe av produkter» skal forstås på samme måte som «et lignende produkt» i vedlegget til forordningen.

Utover dette er det viktig hvordan forbrukerne oppfatter sammenlignbare produkter. Vil sammenligningen villede forbrukeren med hensyn til innholdet av næringsstoff i det ene eller det andre produktet?

Andre varemerker skal være med i sammenligningen

Sammenlignende ernæringspåstander skal sammenligne sammensetningen av det aktuelle næringsmiddelet med andre relevante næringsmidler som ikke tilfredsstiller kravene for å kunne merkes med en ernæringspåstand.

Dere skal ikke sammenligne med produkter kun fra egen virksomhet, men også med tilsvarende næringsmidler som selges under andre varemerker.

Unntaket er når det faktisk ikke finnes andre varemerker innenfor den aktuelle produktkategorien.

Utvalget skal være representativt for det norske markedet

Sammenligningen må være relevant og brukbar for forbrukere i Norge. Det vi si at de produktene som inngår i sammenligningen, må finnes på det norske markedet og være lett tilgjengelige for forbrukeren. Sammenligning med næringsmidler som norske forbrukere ikke har tilgang til i Norge, aksepteres ikke.

Hvor stor må endringen være?

Endringen i sammensetningen av produktet dere ønsker å sammenligne med andre lignende produkter, må være så stor at forbrukerne ikke blir villedet til å tro at produktene er mer forskjellige enn de faktisk er. Kravene til hvor store endringene må være, er gitt i vedlegget til forordningen i tilknytning til de aktuelle påstandene.

Gjennomsnittlig næringsstoffinnhold er et fornuftig sammenligningsgrunnlag

Et fornuftig sammenligningsgrunnlag er det gjennomsnittlige næringsstoffinnholdet i den gruppen av produkter som det aktuelle produktet tilhører. Det er viktig å ta hensyn til den variasjonen som ligger bak dette gjennomsnittet. Hvis det for eksempel er stor variasjon i fettinnholdet i de produktene det er naturlig å sammenligne med, kan dere ikke alene ta utgangspunkt i det gjennomsnittlige fettinnholdet i disse produktene. Da risikerer dere at en reduksjon på 30 % i forhold til gjennomsnittet ikke atskiller seg vesentlig fra fettinnholdet til de av sammenligningsproduktene som i seg selv har lavest fettinnhold. I slike tilfeller må reduksjonen være så stor at den er 30 % lavere enn innholdet i de magreste sammenligningsproduktene. Dette må vurderes fra sak til sak.

I listen over tillatte ernæringspåstander i vedlegget til påstandsforordningen står det: «Dersom et næringsmiddel naturlig oppfyller vilkårene i dette vedlegg for bruken av en ernæringspåstand, kan uttrykket «naturlig» brukes i tilknytning til påstanden.»

Det vil for eksempel være mulig å skrive «naturlig kilde til kostfiber» om et fullkornsprodukt hvis kravene til bruk av påstanden «kostfiberkilde» er oppfylt. Dere kan derimot ikke skrive «naturlig lavt fettinnhold» i et magert melkeprodukt siden produktet er laget ved at fettet er fjernet fra den opprinnelige melken.

Vær imidlertid oppmerksom på at uttrykket «naturlig» ikke er en ernæringspåstand i seg selv, og påstandsforordningen gir derfor ingen føringer for hva som er «naturlig» og hva som ikke er det. Bruk av begrepet «naturlig» vil ofte være villedende.

Veileder om god opplysningspraksis til matinformasjonsforordningen (PDF)

Påstandene «lett» eller «light» om alkoholholdige drikkevarer er ikke omfattet av vilkårene for bruk av «lett» eller «light» i vedlegget til forordningen, hverken når det gjelder lett eller light som uttrykk for redusert alkoholinnhold, eller lett eller light som uttrykk for et redusert energiinnhold. Dette er fordi alkohol ikke omfattes av definisjon for «næringsstoff», men derimot av definisjonen for «annet stoff» i påstandsforordningens artikkel 2, nr. 2, pkt. 3.

Bruk av lett/light med hensyn til alkohol kan derfor reguleres på nasjonalt nivå. Det er ikke fastsatt spesifikke kriterier for bruk av «lett» eller «light» på alkoholholdige drikkevarer (eller drikkevarer som normalt inneholder alkohol) i Norge. Det vil derfor være de generelle villedningsbestemmelsene i artikkel 3 i påstandsforordningen og artikkel 7 i matinformasjonsforordningen som gjelder.

Påstanden «lett» brukes om øl med et lavere alkoholinnhold, men hvor energiinnholdet ikke nødvendigvis også er redusert i forhold til «vanlig» øl. Dersom dere ønsker å bruke påstanden «lett» i betydningen «redusert energiinnhold», men uten at også alkoholinnholdet er redusert, vil dere kunne villede forbrukeren. Det er derfor særdeles viktig at det går tydelig fram av merkingen hva det er som gjør produktet «lett».

Bruk av påstanden «alkoholfri» er fremdeles nasjonalt regulert, jf. artikkel 4, nr. 3 og nr. 4 i påstandsforordningen. Alkoholloven og alkoholforskriften under den gir følgende definisjon av alkoholfri: «drikk som inneholder under 0,7 volumprosent alkohol».

Mattilsynet aksepterer at påstanden «alkoholfri» brukes om drikkevarer med mindre enn 0,7 volumprosent alkohol. Påstanden kan brukes på drikkevarer som normalt inneholder alkohol, men hvor alkoholen enten er fjernet, eller hvor produksjonsmetoden er tilpasset slik at det bare dannes minimale mengder alkohol. Forutsetningen for bruk er at alle de generelle prinsippene og betingelsene for bruk av ernæringspåstander også er innfridd.

Artikkel 4, nr. 3 i påstandsforordningen regulerer ikke bruk av ernæringspåstander på drikkevarer med 1,2 volumprosent alkohol eller mindre. Dette innebærer at dere i prinsippet kan bruke ernæringspåstander om slike drikkevarer. Bruk av en ernæringspåstand må imidlertid være relevant for det spesifikke produktet, og alle øvrige krav i forordningen må være oppfylt. Dette gjelder spesielt bestemmelsene om villedning i artikkel 3 og kravet om gunstig ernæringsmessig eller fysiologisk effekt i artikkel 5, nr. 1, bokstav a).

Det er ikke tillatt å bruke påstander om «redusert alkoholinnhold» og «lavt alkoholinnhold»

Det ligger en viktig begrensning for bruk av ernæringspåstander om alkoholinnhold på drikkevarer med 1,2 volumprosent alkohol eller mindre. Begrepet alkohol er ikke omfattet av definisjonen av «næringsstoff». Alkohol er et «annet stoff».

Den eneste tillatte ernæringspåstanden som omfatter «annet stoff», er påstanden «inneholder navn på [næringsstoff] eller [annet stoff]». Dere kan derfor ikke bruke påstandene «redusert alkoholinnhold» eller «lavt alkoholinnhold» på drikkevarer med 1,2 volumprosent alkohol eller mindre.

Matinformasjonsforordningen forbyr å angi særlige egenskaper ved et næringsmiddel dersom alle lignende næringsmidler har tilsvarende egenskaper, jf. artikkel 7, nr. 1, bokstav c) om villedning. Dette innebærer at bruk av ernæringspåstanden «fettfri» i markedsføring av en leskedrikk, ut fra bestemmelsene i matinformasjonsforordningen, i noen tilfeller kan være forbudt fordi det ikke er vanlig at slike drikker inneholder fett.

Påstandsforordningen supplerer de generelle bestemmelsene i matinformasjonsforordningen. Det innebærer (så lenge de såkalte ernæringsprofilene ikke er etablert) at de tillatte ernæringspåstandene kan brukes om alle næringsmidler som oppfyller vilkårene for bruk, særlig hvis dere formulerer påstanden på en slik måte at det kommer fram at alle lignende produkter har denne egenskapen, jf. EU-kommisjonens dokument med spørsmål og svar til matinformasjonsforordningen, del II.

Det er også en forutsetning at dere ikke villeder forbrukeren når næringsmiddelet, merkingen og markedsføringen ses under ett, jf. påstandsforordningen artikkel 3.

Matinformasjonsforordningen åpner for å gjenta visse deler av næringsdeklarasjonen andre steder på pakningen, jf. artikkel 30 nr. 3. Opplysningene som kan gjentas, er enten energiinnholdet alene, eller innholdet av energi, fett, mettetfett, sukkerarter og salt samlet.

Bruk av enkeltstående utsagn som «20 % protein» eller «19 gram kostfiber» vil ikke være i tråd med bestemmelsene i matinformasjonsforordningen. Spesifikke bestemmelser i påstandsforordningen supplerer imidlertid de generelle bestemmelsene i matinformasjonsforordningen. I denne sammenheng innebærer dette at dere i visse tilfeller likevel kan formulere en ernæringspåstand som «20 % protein», «19 g kostfiber» eller lignende dersom kravene for bruk av den konkrete ernæringspåstanden ellers er oppfylt, og plassering og utforming ikke gjøres på en slik måte at det gir inntrykk av å være en repetisjon av næringsdeklarasjonen, eller et element i den forenklede næringsdeklarasjonen.

Dette omtales nærmere i kapittelet "Ernæringspåstander som viser til et konkret innhold av et stoff".

Ifølge kosttilskuddforskriften skal navnet på de kategoriene av næringsstoffer eller andre stoffer med ernæringsmessig eller fysiologisk effekt som kjennetegner produktet, oppgis i nær tilknytning til betegnelsen kosttilskudd, jf. § 7 i kosttilskuddforskriften. Dette kravet er obligatorisk, og en slik opplysning om innhold av de ulike stoffene i produktet er dermed ikke å regne som bruk av ernæringspåstander.

Videre anser vi også at dere i mange tilfeller kan oppgi hva som er de(t) kjennetegnende stoffet(ene) andre steder i merkingen og markedsføringen av et kosttilskudd, uten at dette betraktes som en «kilde til»-påstand. Dette vil måtte avgjøres fra sak til sak, men vil typisk kunne gjelde når en slik opplysning framstår som en nøytral gjentakelse av den obligatoriske merkingen.

Kosttilskudd er per definisjon konsentrerte kilder til næringsstoffer, jf. § 3 i kosttilskuddforskriften. I vedlegg 1 til forskriften oppgis de mengdene av de ulike næringsstoffene som er tillatt å tilsette til kosttilskudd. Maksimumsgrensene ligger for det meste langt over kravet for å gi påstander om høyt innhold av ulike vitaminer og mineraler.

Påstander som viser til et høyt innhold av et stoff i et kosttilskudd, kan derfor være villedende når den egenskapen som framheves, gjelder for alle lignende produkter, jf. krav til bruk av ernæringspåstanden «høyt innhold av» og matinformasjonsforordningen artikkel 7, nr. 1, bokstav c) om villedende markedsføring.

Påstander som viser til fravær av, lavt- eller redusert innhold av et stoff, vil også være irrelevante å bruke om kosttilskudd. Vi anser at det vil være i strid med de generelle prinsippene i artikkel 5, nr. 1, bokstav b., bokstav ii. i påstandsforordningen. Der fastslås det at dersom dere ønsker å bruke en «redusert påstand» eller en påstand om fravær av et stoff, skal virkningen av denne reduksjonen eller dette fraværet være dokumentert gjennom allment anerkjente vitenskapelige bevis. Det gir ingen mening å gi en påstand om redusert innhold av et vitamin eller mineral om et kosttilskudd. Ut fra definisjonen av kosttilskudd gir det heller ingen mening å gi en påstand om fravær av, lavt eller redusert innhold av energi eller et av de energigivende næringsstoffene.

Les mer om merking og markedsføring av kosttilskudd på temasidene om kosttilskudd.

Faglig råd inn i veileder som endringsloggFaglig råd inn i veileder som endringsloggFaglig råd inn i veileder som endringsloggFaglig råd inn i veileder som endringslogg

Påstander som viser til innhold av et næringsstoff eller et annet stoff i et næringsmiddel, er i utgangspunktet ernæringspåstander. De tillatte ernæringspåstandene er listet opp i vedlegget til forordningen. Hvis det i beskrivelsen av et stoff eller en stoffgruppe ligger en direkte eller indirekte henvisning til helse eller en helsemessig gunstig funksjon i kroppen, vil påstanden derimot betraktes som en helsepåstand.

Andre eksempler på påstander om stoffgrupper som har en betegnelse som i seg selv viser til en effekt i kroppen, er «inneholder probiotika» og «inneholder prebiotika». Dette gjelder også når man bruker disse begrepene som adjektiver til et innholdsstoff – for eksempel «inneholder prebiotiske kostfiber» eller «probiotiske melkesyrebakterier».

EUs veileder fra 2007 (food.ec.europa.eu)

«Glykemisk indeks» er et mål på hvor mye blodsukkeret stiger etter inntak av et enkeltstående næringsmiddel eller et helt måltid. Ulike måter å vise til et næringsmiddels lave glykemiske indeks, eller GI, vil dermed også omfattes av definisjonen av «helsepåstand», fordi det uttrykker en fysiologisk effekt. En lav GI indikerer at næringsmiddelet eller måltidet gir en lav eller langsom blodsukkerstigning sammenlignet med den blodsukkerstigningen du får etter inntak av loff eller sukker.

Les mer om bruk av disse begrepene som helsepåstander i veileder om helsepåstander.

Ernæringspåstander omtaler innholdet av energi, næringsstoffer eller andre stoffer i et næringsmiddel. Opplysninger som for eksempel med havre, inneholder fullkorn eller med solsikkeolje kan være motivert ut fra et ønske å vise til ernæringsmessig gunstige effekter ved inntak av næringsmiddelet, men formuleringene er ikke omfattet av definisjonen av ernæringspåstand fordi de ikke viser til et konkret stoff, men en ingrediens.

Det er mulig å framheve innholdet av en gitt ingrediens på denne måten dersom dere overholder de generelle merkekravene i matinformasjonsforordningen og opplysningene om innholdet av den spesifikke ingrediensen heller ikke, på grunn av den øvrige merkingen av næringsmiddelet, vil oppfattes som en ernærings- eller helsepåstand.

Hva som er ingredienser, og hva som er stoffer som omfattes av påstandsregelverket, er likevel ikke alltid innlysende. Sukker og salt framstår for eksempel i kokebokoppskrifter og i dagligtalen som vanlige ingredienser, men er per definisjon likevel ernæringspåstander når begrepene brukes for å si noe om sukker- eller saltinnholdet i et næringsmiddel.

Videre er for eksempel betaglukan et såkalt «annet stoff med ernæringsmessig eller fysiologisk virkning», og påstander om betaglukan kan bare brukes dersom betingelsene for bruk av ernæringspåstanden «inneholder [navn på næringsstoff eller annet stoff] er oppfylt.

Noen slike andre stoff har også en betegnelse som gjør at de blir definert som helsepåstander. Et eksempel på dette er probiotika.

Eksempel: Opplysning om innhold av ingrediens versus påstand om innhold av næringsstoff

1. Fullkorn er en ingrediens. Her står det at produktet består av 96 % fullkorn.
2. Kostfiber er et næringsstoff som det finnes tre ulike tillatte ernæringspåstander for: «inneholder kostfiber», «høyt innhold av kostfiber» og «økt innhold av kostfiber». «Fiberrik» tilsvarer «høyt innhold av kostfiber». I den generelle merkingen aksepteres det at ordet «fiber» brukes istedenfor «kostfiber».
3. Det skal komme fram av ingredienslisten hvor mye fullkorn produktet inneholder. Dette er fordi det framheves i merkingen at produktet inneholder fullkorn, jf. matinformasjonsforordningen.
4. Næringsdeklarasjonen gir opplysninger om hvor mye produktet inneholder av energi og visse næringsstoffer. Påstanden «fiberrik» utløser krav om at også kostfiber skal deklareres. For at produktet skal kunne bruke en påstand om «høyt kostfiberinnhold» må det inneholde minst 6 g kostfiber/100 g eller minst 3 g kostfiber/100 kcal. I næringsdeklarasjonen er det begrepet «kostfiber» som skal brukes.

Dere kan bruke påstander som «Nå kun 2 g sukker», «10 % fett», «minst 20 % protein» og «0,4 µg vitamin D/100 ml» dersom påstanden har samme betydning som en av de tillatte ernæringspåstandene om samme forhold, og kravene for bruk av den konkrete ernæringspåstanden er oppfylt.

Slike påstander som viser til et konkret innhold av et stoff, kan enten være uttrykk for påstanden «inneholder» eller påstandene om økt eller redusert innhold. Dette vil være avhengig av konteksten og må vurderes konkret fra sak til sak. Forbrukeren kan oppfatte det som villedende hvis dere formulerer slike påstander på den måten vi skisserer her. Forbrukeren har ikke kjennskap til kriteriene eller sammenligningsgrunnlaget for om for eksempel 50 mg vitamin C forteller at næringsmiddelet er en kilde til vitamin C, eller om det har et høyt innhold.

Bruk av tilleggsord som «kun», «maks» eller «minst» kan peke i retning av at påstanden skal vurderes som en påstand om lavt eller høyt innhold, men det vil i noen tilfeller også gjøre at utsagnet framstår som en sammenlignende påstand.

Formuleringer som «nå kun» og «nå med mer» viser til en endring og kan tolkes som sammenlignende påstander. Så lenge de kun viser til en endring i forhold til seg selv, vil de imidlertid være i strid med reglene for bruk av sammenlignende ernæringspåstander.

Vær oppmerksom på følgende:

• Påstander som viser til et konkret innhold av et stoff, må ikke forveksles med påstander som viser til et konkret innhold av en ingrediens, for eksempel «med fullkorn».
• Denne måten å framheve innholdet av et stoff i et næringsmiddel på må heller ikke komme i konflikt med reglene for bruk av næringsdeklarasjon. Obligatorisk eller frivillig bruk av næringsdeklarasjon er ikke ernæringspåstander. Ifølge matinformasjonsforordningens artikkel 30, nr. 3 er det bare under gitte forutsetninger dere i hovedsynsfeltet kan gjenta visse opplysninger fra næringsdeklarasjonen. Opplysningene som kan gjentas, er enten energiinnholdet alene eller innholdet av energi, fett, mettetfett, sukkerarter og salt samlet.

Les mer om ernæringspåstander og det generelle merkeregelverket

Næringsdeklarasjon for ferdigpakket mat