10. Sikre god fiskevelferd – Fiskevelferdsplan

Verksemdene må synleggjere at dei medverkar til forsvarleg fiskevelferd slik dyrevelferdslova legg opp til.

For å sikre god handtering av fisken er det avgjerande at dei tilsette har den nødvendige kompetanse innan fiskevelferd. Akvakulturdriftsforskrifta regulerer den daglege drifta ved anlegga. Forskrifta krev i § 5 at oppdrettsdrifta skal vere helsemessig og fiskevelferdsmessig forsvarleg.

For å følge opp forventningane i dyrevelferdslova og akvakulturregelverket må de konkretisere velferdsmessige utfordringar på anlegga dykkar og finne akseptable løysingar på desse.

10.1 10.1 Velferdsmessige utfordringar

Ei kjent utfordring er til dømes påkjenning ved avlusing av fisk. Korleis kan de unngå unødvendig påkjenning på fisken? Og korleis kan de gjere nødvendig påkjenning på fisken så liten som mogleg?

På eit eller anna tidspunkt vil dei velferdsmessige påkjenningane vere så store at dei uansett ikkje er akseptable. Kva vil de gjere i ein slik situasjon? For å kunne ta gode avgjerder ved slike problemstillingar treng de rett kompetanse. I eksempelet over må fiskehelsepersonell involverast, då dei har særleg gode føresetnader til å vurdere fisken sin status og evne til å tole påkjenningane.

Kva for velferdsmessige påkjenningar er aktuelle?

Basert farekartlegging og risikovurdering vil de kome fram til kva velferdsmessige påkjenningar fisken er særleg utsett for. Etter slike prosessar vil det vere lettare å førebygge svikt ved at de har kome fram til relevante tiltak som reduserer risikoen. Kva som er utfordringane vil variere mellom diverse typar drift og miljøforholda der anlegget er plassert. Risikoane er ulike om det gjeld sjøanlegg eller landanlegg, om anlegget ligg i ein fjord eller vêrutsett til ved kysten, nord eller sør i landet, i oppdrettsintensivt område og særleg der det er problem med høge lusenivå og resistens i sjøområdet.

10.2 10.2 Mål for fiskevelferd

Målstyring er relevant for fiskevelferd. Kunsten er også her å lage mål som er praktiske å styre etter og som ikkje blir for utydelege og vage.

Å ha ei målesetting om «god fiskevelferd» er berre egna som eit overordna mål. De må konkretisere dette for å finne meir praktiske og evaluerbare målsettingar. Kva tyder god fiskevelferd for dykk? Kva vil de oppnå med dette arbeidet?

10.3 10.3 Fiskevelferdsplan

Det er nyttig å samle ulike vurderingar av risiko og tilhøyrande velferdsmessige tiltak for å sjå dei i samanheng i ein velferdsplan. Å styre etter måla i velferdsplanen kan vere effektivt.

Det er vanskeleg å vite på førehand kva som er tilstrekkelege planar og tiltak for å nå måla om god fiskevelferd. Det er derfor viktig at ein slik plan er dynamisk og heile tida blir tilpassa dei utfordringane de har og ser føre dykk.

Helse og velferds-CV for fisken

Hardføre fiskepopulasjonar med god velferdsstatus toler påkjenningar som sjukdom eller fysisk handtering betre enn svekka fisk. God smoltkvalitet gjer fisken robust for sjøfasa. Men også vidare bra stell, forsvarleg handtering og gode miljøforhold vil medverke til at fisken er meir hardfør gjennom heile produksjonssyklusen. Grundig helsekontroll, som blir samla i ein helse og velferds-cv (anamnese) for fisken, er tenleg for at fagfolka skal kunne vurdere om fisken er «sterk» nok til å gjennomgå ei hardhendt fysisk handtering. Helsetilstanden og behandlingshistorikken til fisken kan vere heilt avgjerande for om han toler til dømes ei avlusing.

Velferdsindikatorar

Havforskingsinstituttet har utvikla eit hjelpemiddel (SWIM – Salmon Welfare Index Model) til bruk for å overvake fisken sin velferdsstatus. Ulike indikatorar for velferd blir målt og ei samla vurdering av desse gir fisken score for velferd. Veterinærinstituttet og Nofima arbeider også med standardisert metode for å måle fiskevelferd. Denne blir kalla Fish Well. Også andre fag-/vitskaplege miljø kan utvikla liknande verktøy eller ny kunnskap som kan medverke til forbetring av oppdrettsdrifta. Systematisk bruk av slike «verktøy» for kontroll med velferdsstatus vil vere nyttig for å sikre forsvarleg fiskevelferd. Det er rimeleg å forvente at ny kunnskap og nye metodar blir teke i bruk, og de har eit ansvar for å halde dykk oppdatert på desse.

Dødelegheit

Kor mykje av fisken som overlever fram til slakt er ofte nytta som eit mål på om fisken har hatt god velferd. Undersøkingar over fleire år har vist at det særleg er tre hovudårsaker til at fisk ikkje overlever. Det er dårleg kvalitet på settefisk, sjukdom og handtering av fisken. Desse erfaringane tilseier at de kan arbeide med konkrete mål på desse områda for å få betre fiskevelferd.

De må ha eit bevisst forhold til alle trinna i produksjonssyklusen, regelmessig vurdere status og heile tida gå inn med ulike forbetringstiltak for å sikre fiskevelferda. Til dømes gjeld det å velje lokalitetar med godt levemiljø for fisken. Eit anna tiltak kan vere rutinar for å sikre god brønnbåttransport.

Havforskingsinstituttet har i risikovurderingane sine for 2013 og 2016 skissert kva som er sannsynleg velferd for fisken basert på nivå av dødelegheit. Det kan vere nyttig å ta utgangspunkt i dette ved evalueringane de gjennomfører av akkumulert dødelegheit gjennom produksjonssyklusane. Dei beste oppdrettsverksemdene har greidd å kome under 5 % dødelegheit. Eit realistisk mål for akkumulerte dødstal per produksjonssyklus vil vere ein nyttig styringsindikator i forbetringssirkelen.

10.4 10.4 Beredskap og beredskapsplan

Identifisering av risiko og risikovurdering er viktige stikkord for å sikre forsvarleg drift på ulike område. I verste fall er risikoen så stor at det er naturleg å snakke om ei potensiell krise eller ein kritisk situasjon.

Akvakulturregelverket krev at de er budd på slike situasjonar. Denne førebuinga er beredskap. Beredskapsplanlegginga er ein viktig del av internkontrollen. Beredskap inneber at de skal handtere krisesituasjonar og redusere skade eller tap på materiell, dyr eller menneske. Denne rettleiaren handlar om beredskapsarbeid relatert til fisken, jf. Akvakulturdriftsforskrifta § 7, 2. og 3. ledd.

10.5 10.5 Fleire sider av beredskapsplanlegging

Førebuinga på krisesituasjonen kan omfatte både tekniske, organisatoriske eller meir konkrete handlingstiltak.

Kva utstyr må vere tilgjengeleg? Kven skal ha leiaransvar i situasjonen? Har de nok arbeidskraft tilgjengeleg? Korleis handtere eit bestemt tilfelle? Slike spørsmål må svarast opp i ein beredskapsplan.

10.6 10.6 Kritiske hendingar beredskapsplanen må gjelde for

Akutt utbrot av smittsam sjukdom, massedød, uforsvarleg levemiljø (pga. algar, manetar, forureining m.m.) og høge lusenivå er blant krisesituasjonane de skal vere budd på gjennom beredskapsplanlegginga.

Sentrale punkt som det er grunn til å omtale:

handtering av større mengder sjuk fisk
handtering av større mengder fisk med alvorlege luseskadar •
opptak og avliving av større mengder svimarar •
masseavliving/nødslakting
opptak av store mengder dødfisk
dødfiskhandtering/dødfiskkapasitet
smittesikker transport
svikt i transport i rørsystem – på oppdrettsanlegg (og i slakteriet)

10.7 10.7 Uakseptabel påkjenning på fisk å leve vidare

Dersom det kan føre til unødig eller betydeleg påkjenning på fisk å leve vidare, skal han snarast mogeleg takast ut av produksjonseininga, bedøvast og avlivast på forsvarleg måte, jf. akvakulturdriftsforskrifta § 34.

Fortløpande uttak av sjuk fisk/svimarar er viktig med omsyn til smittehygiene og ikkje minst for fiskevelferd. Det er ikkje velferdsmessig forsvarleg at alvorleg sjuk og svekka fisk står i merdane over tid. Sjukdomsutbrot og/eller massedød med store mengder svimarar er noko som kan ramme alle oppdrettsanlegg. De må ha rutinar som fungerer for opptak av større mengder svimarar i beredskapssituasjonar. Det er behov for andre og meir effektive løysingar for opptak av svimarar i slike tilfelle enn i den daglege drifta. I tillegg er det nødvendig med rutinar for masseavliving av fisk. Det må kunne skje raskt og på forsvarleg smittehygienisk og velferdsmessig måte.

10.8 10.8 Øvingar

Ein beredskapsplan må gjerast tilgjengeleg og forståeleg for dei som blir involvert og har ei rolle.

Erfaring viser at trening på beredskap er viktig for å få etablert beredskapsrutinar på ein god måte i organisasjonen. Med trening vil de også kunne avdekke områder med svikt eller potensiale for betring.

10.9 10.9 Kjende utfordringar i beredskapsplanlegging

Av og til samsvarer ikkje beredskapsplanen med realitetane. Ein beredskapsplan må vere realistisk å gjennomføre når krisa slår til, og ikkje berre teoretisk tiltak på papiret.

Beredskapen må stå i rimeleg forhold til kartlagt og kjent risiko. Store lokaliteter set ekstra store krav til planlegging av beredskapen. Planen skal bidra til god og effektiv handtering av krisesituasjonar. Regelmessig oppdatering av beredskapsplanen er heilt nødvendig.

Kapasitet

Vil omfanget av ei krise kunne krevje større ressursar enn det de sjølve rår over? Får de til dømes ei algeoppblomstring eller eit stort lusepåslag i området vil truleg fleire verksemder bli råka. Har de etablert eit reelt beredskapssamarbeid i området for slike situasjonar eller bygger de opp tiltak kvar for seg? Om de løyser ting på sistnemnde måten kan det då innebere konflikt ved at same løysinga ikkje er mogleg å gjennomføre for alle? Kven har førsteretten til det lokale slakteriet til dømes? Kor skal dei andre selskapa sende fisken? Og kven har ledig kapasitet til å ta seg av transporten? Kan det vere nødvendig med skriftlege avtalar med brønnbåtselskap, slakteri, avlivingsbåtar, destruksjonsbåtar, nabolokalitetar..?

Tilgjengelege menneskelege ressursar

Ein del av kapasitetsproblema er også tilgangen på menneskelege ressursar. Krisesituasjonar krev sine folk, og det kan vere utfordrande og utmattande for dei faste tilsette å handtere krisa over lengre tid. Det vil ofte vere behov for fleire hender i slike situasjonar og det må verksemdene vere førebudd på. Kor finn de tak i folk?

Kommunikasjon

Kommunikasjon og informasjon er viktige område for alle organisasjonar, så vel i normale situasjonar som under kriser. I kriser vil det vere ekstra viktig at bodskap og kommunikasjonslinjer er tydelege. Svikt skuldast ofte manglar i så måte.

Roller, ansvar, kompetanse

I tillegg til klare kommunikasjonslinjer er det ekstra viktig i beredskapssituasjonar at ansvarsforhold og rollefordeling er tydeleg avklart. Det må vere klart for alle tilsette kva rolle dei har ved handtering av kriser. Som for andre delar av internkontrollen er det viktig at dei tilsette har fått medverka med kompetansen sin i beredskapsarbeidet.

Gode varslingsrutinar

Det er nyttig med skriftlege rutinar for varsling ved kritiske hendingar. Det vil medverke til rask varsling og at det skjer til dei rette fagfolka i verksemda. Rutinane må også omfatte pålagt varsling i tide til Mattilsynet, Fiskeridirektoratet, miljøvernmyndigheiter osv. Det er sentralt at den eller dei som oppdagar ei krise veit korleis dei skal sette i verk strakstiltak og varsle vidare for å kunne mobilisere dei rette ressursane for å handtere situasjonen.